Torbjørn Jagland: Vår sårbare verden, Aschehoug 2002 275 s.
Han har ingen rolige dager, Torbjørn Jagland. Midt oppe i en lederkrise i Arbeiderpartiet som har preget nyhetene i dagesvis og som hausses opp av en sulten presse, gir han ut en bok. Og det er ikke småtterier han setter igang med. For her er det hele verdenssituasjonen han tar oppe til drøfting.
Han har neppe intensjoner om å trekke seg tilbake, trøtt av politikk og slagsmål. For dette er ingen tilbaketrukket politikers mimrende memoarer. Snarere er det debattinnlegg midt i stridens kjerne, intet om dagens lederstrid, noen små antydninger om hvordan anonyme kilder sliter, en god del om hvilke politiske utfordringer sosialdemokratiet står overfor men mest er dette et dypt alvorlig innlegg om hvilken situasjon vår rike del av verden står foran.
Jeg vil ikke nøle med å si at dette er den viktigste boken som er kommet på norsk på lang tid. Det måtte en bokhøst og ti dager på nyåret til før vi fikk det mest tankevekkende mellom to permer på norsk på over et år. Jeg er ikke redd for å si at dette er brennbart og viktig stoff.
Han kan virke så klønete han bare vil. I offentlige sammenhenger er han ikke den mest elegante og det må jo innrømmes at det grøsser i en at en voksen mann er i stand til å rote slik med ord og begreper. Hans taktiske utspill om dagen er så klossete at han ser ut til å falle for eget grep.
Men nå lar vi dette være. For det han tar opp i dette skriftet er noe langt annet enn fomlete opptreden fra tid til annen. Boka ble påbegynt om kvelden 11. september, da inntrykkene fra meldingene om angrepene mot New York og Pentagon var begynt å feste seg for alvor. Han legger vekt på at dette er øyeblikksnotater, og det godtar vi så gjerne, selv om det også vrimler av språklig klossethet etter beste jaglandsk mønster. Til tider blir han også noe ha-stemt og selvhøytidelig i formen.
Noen løsning har han ikke. Men han står trygt plassert i tankegangen om at helhetlige løsninger for tryggheten i verden er det som må til. Her trekker han historiske paraleller. Og får illustrert poenget med at den menneskeskapte forurensningen av atmosfæren og nedsmelting av polene kan føre til bare noen centimeters heving av verdenshavene og dermed katastrofe for den risdyrkende delen av de tredje delen. Vi har på langt nær sett slutten ennå, sier han, og minner om at terroristene har kjernefysiske og bakteorologiske våpen som de ikke vil nøle med på bruke. I en slik situasjon kan vi ikke meske oss som vi selv ønsker i vår velstand og luksus. Hvor sårbare vi er viste 11. september.
Alvorlig stoff altså, men det er når han kommer inn på sosialdemokratiets krise at han kan blir for lettbent med troverdigheten. Når det gjelder veivalget, står ikke alltid hans ord til troendes. Han har vært partiformann i en årrekke, statminister, kronprins under Gro og dermed fullt ansvarlig for den politikken som har vært ført de siste ti-femten årene. Han kan ikke bare vaske sine hender og snakke om en annen kurs. Riktignok har han alltid vært EU-tilhenger, men nå gir han motstanderne rett på mange punkter, dette styrker imidlertid hans troverdighet og ærlighet.
Og en annen ting er at han klart gir uttrykk for sitt hovedsyn om å styre kapitalismen. Han har det også for seg at arbeiderbevegelsen historisk oppsto som en kraft som ville kontrollere kapitalismen – og ikke avskaffe den. Dette er et tankekors for de som tillegger ham et syn som talsmann for en såkalt venstrefløy innen Arbeiderpartiet.
Men dette blekner mot hovedproblemet: hva med den økende fattigdommen i verden? Hva med skillet mellom den rike verden og resten av klodens befolkning? Har vi noen muligheter til å forstå hvor det bærer hen før det er for sent? Eller er det allerede for sent? Han mer enn antyder at utviklingen av voldsspiralen i Israel er et talende eksempel på hvilken vei det vil gå i en større sammenheng. Og han er ikke uklar i hvem som bærer hovedansvaret, det er ikke små svartsmuskete menn med en annen religiøs overbevisning.
Med denne viktige boka stiger bildet av den framtidige Jagland fram: tenkeren, visjonæren, ideologen som har hatt sin karriere på topp-plan i politikken. Nå vil han ha muligheter for å opptre med landsfadersk kraft, lang innsikt og dyp erfaring. Han har noe å fortelle oss.
Bare en liten kommentar: han skriver at han hevet sentralstyremøtet i Arbeiderpartiet om morgenen da meldingene om terrorangrepene kom fra UD. Er morgenen for AP-toppene det samme som tidlig på ettermiddagen for oss vanlig folk?
