Jørn Lier Horst: Jakthundene, Gyldendal 2012, 359 s.
Ingen slår krimforfatter Jørn Lier Horst i å skrive virkelighetstro kriminalhistorier. Hans bøker er som hentet ut fra virkeligheten. Du fornemmer politihusets sure kaffe, de kjedsommelige rutinene og politimannens nesten desperate fortvilelse: Er det verdt det, var det dette livet jeg skulle ha valgt?
Men så er ikke krimforfatterens bøker bare fiksjon. De er også en del av virkeligheten. For forfatteren er også politimann. Han har i en årrekke arbeidet som kriminaletterforsker i Vestfold og tidvis er han i media – som politimann. Derfor blir også hans historier et snev av noe opplevd, av noe virkelig. Det er lite juks og bløff i det han skriver. Av og til fornemmer vi at det han opplever i virkeligheten slik vi leser i avisene langt overgår skildringene i bøkene hans.
Han har fått med seg høythengende priser for sin forfattergjerning. Det er ikke bare i politifaget han scorer høyt. Problemet for Jørn Lier Horst er at han kan ikke gå for nært virkelige historier eller tråkke opp i kollegers bed, ikke minst avbilde dem, i sine fortellinger. Men dette er forfatterens problem, ikke leserens.
Han skriver godt, drivendes godt. I årets bok drypper glimtvis avsnitt og beskrivelser av nærmest skjønnlitterær karakter ned på oss. Det er mesterlig og fargerikt og det hever en fra før av spennende og godt fortalt historie atskillige hakk. Ta med at han ikke alltid legger opp til den tradisjonelt lykkelige slutten, heller ikke her.
I årets historie blir krimetterforsker Wisting selv en av de som etterforskes. Rollene blir nærmest snudd på hodet i en regi nærmest iscenesatt etter noe vi kan kalle Putin-mønsteret, slik vi har erfart de siste årene fra vårt naboland i øst. I historien får han sterk hjelp til oppklaringen av sin journalist-datter.
Her deles ut spark til ulike hold, tabloidpressen og ikke minst streberske politiledere får sitt. Om det i det hele tatt skal nevnes noe negativt ved årets bok, må det bli at svart-hvitt tegningen kan oppleves som noe grov, den nesten samtidige Gjørv-kommisjonen til tross (her må forøvrig sies at det er sjeldent at en offentlig oppnevnt kommisjon så å si bidrar til å understøtte plottet i en krimbok).
Vi har i alle år hatt sansen for bøkene hans. Årets bok er langt fra noe unntak. Den er spennende – og god!
