John Cage: Seventy-Four (1992) vers. I og II, The Seasons (1947), Konsert for prepared piano og kammerorkester (1950/51), Suite for leketøyspiano (1948), Suite for leketøyspiano (orkestrert av Lou Harrison)
American Composers Orchestra, dir.: Dennis Russell Davies, Margaret Leng Tan – prepared piano, leketøyspiano ECM 1696
 John Cage (1912 – 1992) er et begrep i seg selv. Han er sannsynligvis den amerikanske komponist som nådde lengst i å søke nye veier og inkorporere musikk med andre former for opplevelse. Sterkt påvirket av østlig filosofi og zen-buddhisme så han musikk – og lyd! – som en del av et større hele. Derfor nærmer han seg performance og happening og han setter ikke alltid det han selv skapte i fokus.
Og hvorfor skulle han? Hans lærer Arnold Schönberg uttalte en gang at han ikke hadde øre for harmoni. Merkelig er det derfor ikke å finne at han installerte et haugetalls radioer i et hus, peilet dem inn på forskjellige stasjoner verden rundt og lot folk vandre rundt fra rom til rom for å oppleve dette som et kunstverk.
Gal? Kanskje. Men han satte avgjort et sterkt preg på sin tid og begrepet ‘musikk’. Han både irriterte, fornærmet og såret mange med sin performance-liknende opptreden og oppfatning av musikk som noe ‘i tiden’ som ikke kunne analyseres og stedfestes ned til et stykke papir. Hans verk Seventy-Four fra 1992 er typisk i så måte. Et videour erstatter dirigenten, det eksisterer intet partitur bare en rekke separate biter for orkesteret som så må sette dem sammen etter eget valg. På denne CD’en er det tatt med to versjoner av verket.
Konserten for prepared piano og kammerorkester er et av hans mest kjente verk , i den grad man kan kalle hans verk ‘kjente’. Skrevet i 1950/51 er det uttrykk for hans dillemma mellom fiksert og fri musikk. Suiten for leketøyspiano, som også har en orkesterversjon av Lou Harrison på denne CD’en, ble skrevet i 1948 og også brukt av koreografen Merce Cunningham som han også samarbeidet med i The Seasons (1947). Mens sistnevnte er et mer tradisjonelt verk i så måte, noter nedtegnet i et partitur, er suiten for leketøyspiano uttrykk for hans trang til å se musikk som en slags happening. Fysiske gjenstander som ambolter, lærbiter, nøtter og annet ble brukt av ham som objekter på denne tiden.
Det er selvfølgelig nyttesløst å få John Cage’s musikkestetikk klemt inn på en CD som man attpåtil skal lytte til. Men man kan få en oppfatning av hans ideer og hva ‘mannen-uten-harmoni’ tenkte på. Uansett er hans påvirkning betydelig og det er umulig å komme utenom denne fusentasten, filsofi-søkende og merkelige mannen som tøyde grensene for våre oppfatninger.
|
