Oslo Konserthus 6.10.2005 Haydn: Symfoni nr. 88, Nils Henrik Asheim: Wind Songs (tekst: Jon Fosse), Mussorgskij: Bilder på en utstilling
Oslo Filharmoniske Orkester, Det Norske Jentekor, Groupe Vocal Opéra de Montpellier, dir.: Robert Minczuk
Et verk med tekst av Jon Fosse sto på programmet i går. To jentekor hadde sammen med Oslo-Filharmonien oppgaven med å framføre det til dels krevende verket, Nils Henrik Asheims Wind Songs. For i disse Ultimati der tar man ubeskjedent sats og lar konsertpublikummet bli utsatt for noe langt annet enn sprelske dog ordnete Haydn-toner, som innledet gårsdagens konsert.
Det var med andre ord en konsert hvor skiftingene i musikkstil til dels var store. Nils Henrik Asheims verk ble oppført i Paris forrige år på Radio France’s musikkfestival Présences, og det er på ingen måte et verk i haydn’sk D-dur og G-dur. Den gang ble det valgt ut av Den Norske Komponistforening i samarbeid med Musikkinformasjonssenteret hvor Morten Walderhaug, Oslo-Filharmoniens nåværende direktør, var sentral. Som Jon Fosses lyrikk er det et verk som holder seg i den kortfattete knappe stilen.
Jon Fosse er gammel musiker. Han kan også sies å komponere ord, for sammensetningen og rytmen i dem er viktig. Vekten legges på de assosiasjonene og bildene som kan oppstå ut fra dette uttrykket. Mye av hemmeligheten bak suksessen til Europas for tiden mest spilte samtidsdramatiker finner vi bak denne kortfattetheten i ord og stavelser. Nils Henrik Asheim fører dette over i et uttrykk hvor han inkluderer to jentekor og et fullt symfoniorkester. For korene ble det en svært krevende utfordring hvor de måtte ta i bruk kanskje noe uvandte teknikker, så langt vi kunne erfare også vellykket. Men Det Norske Jentekor, her støttet av en korgruppe fra Montpellier, har da også samtidsmusikk som sitt spesiale.
Nils Henrik Asheim har bakgrunn som organist men de store klangfulle flatene kunne man knapt skimte i gårsdagens verk. Knapt, punktvis, med vekt på uttrykket hos jentekorene, sto denne komposisjonen fram som et sympatisk men absolutt krevende verk.
Den brasilianske dirigenten Robert Minczuk ledet orkesteret. Han har gjort seg stort bemerket i USA med blant annet New York-filharmonikerne men har også bakgrunn som hornist i Gewandhausorchester i Leipzig. I sitt hjemland har han ledet São Paolo-symfonikerne i vellykkete CD-innspillinger for svenske BIS. Hans temperament kom for alvor til uttrykk i Mussorgskijs store verk Bilder på en utstilling. Verket var selvfølgelig en stor kontrast både til Haydn og Asheim. Framført av Oslo-filharmonien fikk vi pånytt en understreking av hvilket grep orkesteret kan ha om denne typen stort anlagt musikk. Slik vi oppfattet det i går var det avgjort lagt størst vekt på selve uttrykket der man ‘ruslet’ rundt og ‘så på’ bilder, framfor det som kunne være av mulig indre spenning i verket. Så har også Ravel i sin orkestrering av verket med saksofoner og nyere instrumenter sørget for å framheve det spektakulære.
Og flott låt det!
