Jon Øivind Ness: Fiolinkonsert Mad Cap Tootling (2003), Cellokonsert Wet Blubber Soup (2002), Gust* (2005), Low Jive# (2007)
Oslo-filharmonien, dir.: Rolf Gupta, Peter Szilvay#, Peter Herresthal – fiolin, Øystein Birkeland – cello, Catherine Bullock – bratsj*, Dan Styffe – kontrabass*
I disse dager forbereder Oslo-filharmonien en lengre turne i Sverige og et av verkene de tar med seg er av Jon Øivind Ness’ Low Jive. Samtidig presenterer de denne CD’en med disse relativt nye verkene av den norske samtidskomponisten.
En kan trygt slå fast at den 40 år gamle opprinnelige trønderen i hvert fall ikke er noen tradisjonalist. Bare titlene på de to konsertene røper dette. Med et utsagn som “Gal skyggelue tuter i vei” med henvisning til president Bush‘ språkbruk i forbindelse med Irak-invasjonen, skulle man tro at han skrev program-musikk, at han tok steget inn i politikkens verden. Men Ness tenker ikke direkte slik selv om uttrykket ikke er tilfeldig. Han ønsker å være konkret i sitt uttrykk, låner gjerne impulser fra rockens verden og vil framfor seile unna ‘kryptiske referanser til utenforliggende fenomener‘, som det heter.
Alt dette er mer enn prisverdig. For vi savner et uttrykt engasjement hos norske samtidskunstnere altfor ofte. Vi får dessverre ofte følelsen av at norske kunstnere i altfor stor grad er lite engasjert i det som skjer rundt dem i stedert for å “…. bry seg om egne støtteordninger” for å sitere kulturminister Giske.
Jon Øivind Ness holder heller ikke igjen i cello-konserten. Den karakteriserer han som “våt spekksuppe.”
Men musikken er dog det viktigste. Fiolinkonserten er et sprakende fyrverkeri av uttrykk med et krav til nesten umenneskelig spill av solisten Peter Herresthal. Du opplever å høre en slags skyggebevegelser i slagverket fra tid til annen. Dette er spennende og skaper en atmosfære vi ikke er vandt til i slik sammenheng.
I cellokonserten hører vi at soloinstrumentet enkelte ganger blir ‘snakkende’ som en gambe.
Dan Styffes kontrabass kan høres ut som et helt orkester der han ligger lavt og dirrer på en puls i åpningen av Gust. Etterhvert tegner Catherine Bullock ut lys og farve fra sin bratsj. Verket avsluttes på en svært ukonvensjonell måte.
Orkesterverket Low Jive ble urframført av Oslo-filharmonien tidligere i år og den gangen likte vi verket for dets enkelhet og ukompliserte tilnærming.
Sympatisk musikk og utmerket framført av fire solister. Dette er musikk som henvender seg til en ny generasjon uten drassende med for mye påtatt bagasje og konvensjoner!
