Atiq Rahimi, Jord og aske, Aschehoug 2001
 Etter 11 september og den påfølgende krigen i Afghanistan kommer den lille romanen som en påminnelse om alle individene og menneskeskjebnene som befinner seg midt oppe i bomberegnet og unntakstilstanden. Jord og askeer et nødvendig supplement til politiske kommentarer og Ari Behns betraktinger av Afghanistan fra Pakistan. Den gir et lite innblikk i, for én gangs skyld, en afghanistaners betraktning av sitt eget krigsherjede land.
Rahimi har skrevet en historie om to mennesker som har overlevd en russisk massakre i en landsby. En bestefar og hans ene gjenlevende barnebarn står i veikanten og venter på å få skyss til et gruveområde der sønn/far arbeider. Den gamle mannen må fortelle sønnen om tragedien og at noen har overlevd. Mangel på mat, søvn og vann i det tørre ørkenlandskapet gjør at hovedpersonen, den gamle far og bestefar, vandrer inn og ut av tilbakeblikk og nåtid. Hjerteskjærende øyeblikk fra massakren kommer glimtvis hver gang han forsøker å sove. Barnebarnet mistet hørselen etter bomberegnet og tror at alt har mistet lyd. Han forsøker febrilsk å lage lyd ved å banke steiner mot hverandre og kaste stein mot en husvegg, og han er fra seg fordi han tror bestefar har mistet stemmen. Både den gamle mannen og den lille gutten er i utmattet sjokk etter at så og si hele slekten og alle naboene ble utryddet. Ingen av dem kan karakteriseres som arbeidsføre og det er en annen grunn til at de må finne den gamle mannens sønn og den unge guttens far. Noen må ta vare på dem. Her er det ingen happy ending og en blir bare minnet om krigens meningsløse utarming av vanlige, uskyldige folk. Og det er absolutt noe vi bør ta til etteretning i disse dager. |
|
|
Silje Beite Løken
|
|
