Oslo Konserthus 8.3.2001 Matthus: Die Windsbraut , Barber: Fiolinkonsert, Mendelssohn: Symfoni nr. 3 Den skotske
Oslo-filharmonien, dir.: Claus Peter Flor, Joshua Bell – fiolin
Han kom, spilte og vant. Sjelden er noen blitt møtt med så spontan og overveldende applaus som den amerikanske fiolinisten Joshua Bell i går. Så var det heller ingen hvem-som-helst som besøkte Oslo i går. Han tilhører den lille eliten av fiolinister som definitiv kan sies å befinne seg på den absolutte toppen i dag. Han var også mannen som nylig strøk avgårde med den gjeveste av alle priser for klassiske musikk: den amerikanske Grammy-prisen hvor han hadde konkurranse med vår egen Leif Ove Andsnes.
I går var han solist i Samuel Barber’s fiolinkonsert, et verk han mer enn gjerne framfører og som han også har gjort innspillinger av. Barber skrev sin fiollinkonsert i 1939, rett etter at hans Adagio for strykere var blitt kjent. Verket kan sies å være nyromantisk i ordets rette forstand, de to første satsene er lyrisk, sangbare og sterkt melodiøse. Siste sats inneholder en forrykende presto som har løp av en sjelden vanskelighetsgrad.
Joshua Bell mestret dette uten vanskeligheter og hans spill fikk det virkelig til å svinge i Oslo Konserthus i går. Den 33-årige fiolinisten fikk det til å koke blant publikum i går. Skal vi sette fingeren på noe, må det være at samspillet med orkesteret hadde stått seg bedre med et par gjennomkjøringer til på forhånd. Det var tydelig å merke at man hadde litt problemer med å finne den rette balansen seg i mellom i starten på første sats. Dermed er kveldens konsertgjengere sikret en virkelig stor kveld!
Men slikt blir for bagateller å regne. Det var en stor framføring vi hørte i går. Joshua Bell er en sympatisk person uten nykker og fakter.
Om Joshua Bell var det store trekkplasteret var kveldens store overraskelse orkesterverket Die Windsbraut av den Berlinbosatte komponisten Siegfried Matthus. Han var i sin tid selve mestereleven til Hans Eisler og har i 35 år vært huskomponist ved Komische Oper. Verket ble urframført i 1986 og er formet som en konsert for orkester. I innhold beskriver det følelser og stemninger inspirert av Max Ernsts maleri av samme navn.
Virvelstormer i orkesteret, et rastløst jag i et kaos av inntrykk og et klanglig uttrykk som holder seg trygt innen det tonale særpreger dette verket. I sistesatsen hører vi spennende partier for slagverksseksjonen.
Både denne komponisten og kveldens dirigent Claus Peter Flor har bakgrunn fra det tidligere DDR.
Kvelden ble avsluttet med en framføring av Mendelssohns tredje symfoni.
