Oslo Konserthus 14.3.2002 Rossini: Sonate nr. 3 for strykere, Mozart: Symfoni nr. 39, Tsjaikovskij: Symfoni nr. 4
Oslo-filharmonien, dir.: Nello Santi
Han har grepet, joviale Nello Santi. Uten partitur dirigerer han musikk han kjenner ut og inn. Dermed blir det også en opplevelse. For her er han bokstavelig talt på hjemmebane.
Hans joviale framferd hadde smittet over på musikerne og derfra til hele salen. Det er ikke bare til musikken til Rossini han bærer en viss likhet. Også i det fysiske omfanget kjenner vi igjen visse trekk.
Mesterens strykersonater er verk av en tenåring – og preget av det. Her hadde Nello Santi valgt ut den mest spilte, den tredje, og gjort bruk av hele det store strykerorkesteret.
Men Rossinis velklang til tross, dette var bare en opptakt. For vi fikk en Mozart-symfoni (nr. 39) med fyrighet og temperament. Her mer enn ante vi slektskapet til et latinsk musikalsk temperament.
Hva så med Tsjaikovskij? Hans fjerde symfoni dannet for tyve år siden opptakten til den eventyrlige suksessen Oslo-filharmonien har hatt internasjonalt (noe som det virker som ikke er gått opp for oss her hjemme ennå). Deres CD-innspilling av denne symfonien med Mariss Jansons ble utropt som kanskje den beste som noengang var gjort, og ble etterfulgt av de fem øvrige symfoniene og Manfred.
Her fikk vi et møte mellom musikere og dirigent som fant hverandre i en jublende frodighet. Framføringen ble møtt med stor entusiasme fra publikum.
En kveld som løftet seg.
