Joviale Fiore

Bjørvika 24.10.2009 Stravinsky: Fireworks, Berlioz: La Mort de Cléopâtre, Richard Strauss: Don Juan, Wagner: Forspill til Mestersangerne i Nürnberg akt 3 og 1, Bernstein: Ouverture til Candide, Operaorkesteret, dir.: John Fiore, Susan Maclean, mezzosopran

Han gjorde sin debut som Bjørvika-operaens nye musikksjef med ordene “Goddag, jeg heter John Helmer Fiore og er halvt norsk” framført på et etter forholdene uklanderlig New York- norsk. Amerikanske John Fiore har italiensk far og mor fra Lillestrøm. Selv er han oppvokst i New York. Det er sjeldent at artister og dirigenter griper ordet fra scenen. John Fiore gjorde det og han gjorde det med jovialt tilsnitt uten at det ble slitsom utvendighet og TV-underholdning ut av det.

Han viste seg som en ytterst jovial dirigent som åpenbart likte å ha direkte kontakt med sitt publikum. Sånn sett er han amerikaner tvers gjennom, ujålete og lite selvhøytidelig.

Mot slutten av konserten da applausbygene ingen ende ville ta vendte han seg mot publikum og uttrykte på ekte amerikansk vis, “Do wanna more?“, og satte i gang med læremesteren Leonard Bernsteins jazz-riffete Candide-ouverture. Joda, rett fra Wagners feite akkorder til New York-symfonisk jazz fra vår tid, vi har fått en fargerik musikksjef som opplagt vil sette sitt preg på Bjørvika-operaen.

John Fiore har i mange år vært musikksjef ved Deutsches Oper am Rhein i Düsseldorf og Duisburg. Her har han samarbeidet med Stein Winge i sagnomsuste Janacek-oppsetninger. I fjor ledet han den konsertante framføringen av Götterdämmerung med Operaorkesteret. Det ble hans første møte med det orkesteret han i dag er sjefsdirigent for.

Konsertens program bar preg av at her var det en ny musikksjef som ville vise fram seg selv og orkesteret og slå fast hva de sto for. Operaorkesteret var mer enn fullt besatt og det klang så å si himmelsk i det akkustiske paradiset som Bjørvika-operaen er. Selvfølgelig var det den fargerike orkesterpalletten som var det viktigste ved denne konserten. Derfor ble det valgt verk som kunne vise bredden og fylden. I stedet for et av Ravels flotte orkester-fyrverkeristykker fikk vi i stedet Stravinskijs orkesterstykke av samme navn og i stedet for sprudlende Rossini eller Mozart – noe som vi kunne vente av en med italiensk blod i årene – fikk vi Richard Strauss og Wagner med sine dype tunge klanger. Men amerikaneren kunne som sagt ikke dy seg og peiset på med en frisk Bernstein som ekstranummer.

Først og fremst viste denne konserten hvilken spennvidde John Fiore står inne for. Her går vi fra orkestralt fyrverkeri og jazz til Wagner så å si i samme åndedrag. At vi også vil oppleve ham som operadirigent ga han oss en forsmak på i Berlioz’ dramatiske musikkstykke La Mort de Cléopâtre, storartet framført av den amerikanske Leipzig-sopranen Susan Maclean. Vi ønsker John Fiore velkommen og håper at han får en rik tid i Oslo til glede for oss alle!

Etter konserten gikk vi over den buldrende motorveien til nærmeste pub i den gamle billetthallen på Østbanen. Her opplevde vi Ole Jørgen Kristiansen med flere uten mikrofon i kjente operautdrag i et lokale som akkustisk står i samme særklasse som storstua rett over gata.

Litt av en kveld!