Oslo Konserthus 20.1.2005 Rossini: Ouverture og scenemusikk til Wilhelm Tell, Rossini: Stabat Mater, Oslo-filharmonien, Adriana Marfisi – sopran, Mariana Pentcheva – mezzosopran, Miro Solman – tenor, Franco de Grandis – bass, Oslo Filharmoniske Kor dir.: Nello Santti
Så herlig og forfriskende kan Rossini låte. Den sannsynligvis mest folkekjære komponisten på 1800-tallets første halvdel viser at han selv med sine komposisjoner i den mer seriøse lei innehadde et utrolig oppkomme av sprudlende musikalske ideer og lett antennelige melodier.
For slikt opplever vi når vi får servert tre kvarter av hans sene opera Wilhelm Tell . Ouverturen kjenner jo alle og enhver til, men hva med selve scenemusikken? I disse utdragene fra operaen hadde han fått hjelp av koret, utrolig musikk som nesten ikke spilles mer av en eller annen uforklarlig grunn.
Uforklarlig, fordi det er ikke selve musikken det er noe galt med. Kanskje var Rossinis 1829-verk, hans siste opera, noe langt annet og atskillig mer seriøs enn alt det han hadde fortryllet publikum med tidligere. I musikken finner vi gjenklang av det som kom til å melde seg hos de store romantiske komponistene, aner vi ikke en smule Mendelssohn her?
Wilhelm Tell som sceneverk er etter vår mening en opera som trygt kan hentes fram igjen. Hvilket de lenge har gjort i Nello Santis residensby, Zürich. På Sveits’ fremste opera står selvfølgelig denne ‘sveitsiske’ operaen på spilleplanen og vår kjære dirigent skulle på ingen måte være ukjent med den.
Høydepunktet etter vår mening lå nettopp i disse utdragene fra selve operaen. Spennende og fascinerende musikk, og på langt nær med den lettbente ‘rossini-schwung’ over. Noe av det kunne etter vår mening gå rett inn på hitlisten over store klassikere. Det er ikke bare ouverturen til Wilhelm Tell som er stor, også operaen – i hvert fall det vi hørte her – vitner om et sceneverk av store dimensjoner.
Vi må også trekke fram den musikergleden vi fant i orkesteret. Et stort symfoniorkester på´100 mann og kvinner er ikke det vi vanligvis forbinder med Rossini. Men her låt det herlig. Vi må si: slipp musikken fram, slipp Rossini til!
Da får heller solister og de medvirkende i Rossinis Stabat mater ha oss unnskyldt. Deres solide prestasjoner kom etter vår mening helt i skyggen av det vi opplevde i det store kor- og orkesterpartiet før pausen. Men også Stabat mater er en stor og seriøs komposisjon hvor vi møter en Rossini litt utenom sin ‘alfarvei’.
To ord må knyttes også til dirigenten. Det finnes neppe en skikkelse innen dagens musikkverden som til de grader bærer likhetstrekk med komponisten fra det tidlige 1800-tall som Nello Santi. Stor og røslig inntar han podiet og intet notestativ skal sperre for hans kontakt med musikerne. Han har all musikken inne i seg. Jovialt og godlynt deler han musikkgledene med alle. Da applausen begynte å dø ut og noen tok til å innrette seg på snarlige T-baneavganger, holdt han fast på sitt. Her skulle det være 10 minutters applaus! De T-banetrengte eller andre trengte måtte værsågod stå og applaudere Nello Santis framkalling av musikerne en etter en.
Musikkglede og feststemning, slikt likte vi!
