Kabalevsky: Klaverkonsert nr. 1 a-moll op. 9 og 4 “Prague” op. 99, Symfoni nr. 2 c-moll op. 19, , Kathryn Stott – klaver, BBC Philharmonic dir.: Neeme Järvi
Han levde i skyggen av Sjostakovitsj og Prokofiev. Men Dmitrij Kabalevky (1904 – 1987) ser ut til å ha fått litt av en renessanse. Flere av hans kammerverk er spilt av unge norske kammermusikere den senere tid. Nå gir også Chandos ut en serie med hans klaverkonserter.
Sett i forhold til hans mer berømte samtidige er dette helt forskjellig musikk. Kabalevsky er definitivt mer konsertvativ i tonespråket. Musikken er drømmende og minner mer om Rachmaninov. Det er i hvert fall dette som skinne gjennom i den første klaverkonserten fra begynnelsen av 1930-tallet. Bortsett fra mangelen på de helt iøynefallende melodiene er det som å høre den USA-bosatte russiske komponisten.
I hvert fall er dette intet verk som hyller maskinalderen eller ‘ tjener sosialismens sak’. Men avgjort mer comme il faut for folk flest – og partitoppene – enn hva Prokofiev og Sjostakovitsj komponerte på samme tidspunkt, uten at det tilnærmelsesvis når de samme høydene som hans samtidige. Men absolutt interessant.
Den fjerde klaverkonserten er nesten for et nåtidsverk å regne, i hvert fall i tid. Den sto ferdig i 1979 og bygger på tre folkeviser fra henholdsvis Tsjekkia, Slovakia og Moravia. Konserten er svært kortfattet for å si det slik og er også litt mer ‘moderne’ og friskere i tonespråket enn hans første konsert.
Hans andre symfoni er hans mest spilte. Den er fra 1934 og resulterte i at Kabalevsky kom til å innta en posisjon av relativt ro og trygghet i sin komponistgjerning. I motsetning til hans mer kjente samtidige ble han ansett som mer lojal til det daværende Sovjet-systemet. Denne symfonien styrker i sin enkelhet kravene til å følge den nye tids ‘sosiale realisme’ i tonespråket.
Å høre den nå er paradoksalt. Hans russiske røtter lar seg ikke helt gjemme. Samtidig er det en symfoni fra de urolige og grensesprengende 30-tall. Om den ikke er typisk i så måte – her er intet som særmerker Sjostakovitsj og Prokofiev fra samme tid – har den likevel en støpning som gjør at den ikke blir uvedkommende. Den gjør inntrykk på en langt annen måte enn de mer lettantennelige klaverkonsertene.
Det er avgjort interessant å stifte et nærmere bekjentskap med denne komponisten.
