Oslo Kammermusikkfestival 2006 – Slottskirken 12.8. Schubert: Sonatine D384, Fiolinsonate D574, Leonid Gorochov – cello, Nicolai Demidenko – klaver, Vilde Frang Bjærke – fiolin, Tor Espen Aspaas – klaver
Kammermusikkfesten i Oslo er nå i gang. Samtidig med at ungdommen i tusenvis strømmer til Oslos absolutt eldste bebyggelse, ruinene av den tusen år gamle Maria-kirken, går en annen og atskillig mindre flokk i motsatt retning av Akershus festning. Her flokker de noen tiår eldre kammermusikktilhengerne seg i et lite kirkerom i den gamle festningen.
Begge festivalene har to ting til felles: de foregår i direkte omgivelser av det virkelig gamle Oslo, den aller første bebyggelsen vi kjenner ved foten av Ekeberg-åsen og den atskillig hundre år yngre festningen som ble bygget av straffanger til vern om den voksende byen i daneveldet for bare noen få hundre år siden. Slik sett danner festivalene viktige markeringer av det gamle Oslo-miljøet.
Hele søndagen på kammermusikkfestivalen var avsatt til Schubert. Første konsert var med cellisten Leonid Gorochov og pianisten Tor Espen Aspaas som framførte en habil transkripsjon av Schuberts sonatine D384.
Men dette ble som en oppvarming. For Vilde Frang Bjærke og Nicolai Demidenko satte hverandre stevne i Schuberts atskillig større anlagte fiolinsonate D574.
Nitten år gamle Vilde Frang Bjærke er i ferd med å slå ut i full blomst. Etter at hun som 12-åring spilte med Oslo-filharmonien og Mariss Jansons har det meste pekt oppover for henne. Hun viser en poetisk, nesten myk måte å behandle sin fiolin på. Men i den midtre delen av sonatens annensats viste hun at hun også eier samme ‘attakk’ som særtegner hennes store forbilde, Anne-Sophie Mutter. Her og i den avsluttende tredjesatsen avslørte hun at hun evner å vise formidabel styrke når det trengs, noe som kommer godt med i alle de utfordringer som møter henne kommende sesong.
Da ble det Nicolai Demidenko som bidro med tilstrekkelig ryggstøtte i de kraftigere partiene av denne sonaten uten at det forrykket balansen. Vilde Frang Bjærke spilte seg inn i hjerteroten på oss med sin måte å framføre Schuberts melodiøse musikk.
Kammermusikkfestivalen er i gang. Entusiastene vet å stille opp, selv om det er tidlig lørdags morgen. Med festivalen kommer også de gjentatte kanskje mindre behagelige årlige foreteelsene, som de uendelige køene som snegler seg avgårde på sneglevis langsommere enn langsomt.
Men kammermusikkfolket er tålmodig og dannet. Intet kan forstyrre roen en tidlig sommermorgen. Og Schuberts vakre melodier gjør sitt til at alle blir umiddelbart vennligere stemt.
