Stig Sæterbakken: Kapital, Cappelen 2003 192 s.
I det ytre, en monolog av en gammel grinebitter som står for retten tiltalt for å brenne opp sine aktiva og dermed futens tilgodehavende. Han velger å føre ordet selv i stedet for å ty til advokathjelp.
Det blir en sutring av en gammel mann, ført i pennen av en ung. Det kan lett oppfattes som en gammel manns grinete ord over sin manglende ungdom og det svinnende livet.
Fra start til siste punktum er det én lang bitterhet. Hadde det bare vært det, hadde denne boka vært meningsløs. For slik sutring er nøyaktig lik den man hører overalt, på busser, T-baner og trikker, på TV, folks evindelige sutring over tidenes elendighet, godt backet av populistiske råskinn av politikere og Se og Hør.
Men det som gjør denne lille boka spesiell er vrien forfatteren har gjort. Stig Sæterbakken tar likeså godt sats og maler på det store lerretet. Navn på den innerste kretsen i det han oppfatter som de norske maktmenneskene, Aaser, Heyerdahl, Tønseth, Sveaas osv. blir nevnt opp med navns nevnelse, ‘…de som har like stor respekt for den norske skattelovgivningen som vi andre har for svenskekongen, de som setter likhetstegn mellom regnskapsførsel og fri diktning, som betrakter skatteunndragelser som et spørsmål om ære, og som truer med å flagge ut hver gang en ivrig aspirant fra Kreditttilsynet begynner å kikke dem litt for dypt ned i fjorårsregnskapene.
Der har vi tonen. Med krasse ord sveiper den gamle mannen over dette samfunnets lureri, sleiphet og bedrageri der det gjelder å fikse, tjene mest mulig penger og som vi også ser etter at boka kom ut, gi seg selv svimlende lønnspålegg på femten millioner (!) mens bedriften må sette ansatte på gata på grunn av ‘manglende økonomi’. Den lille mann mot den store, hvorfor skal ‘jeg’ taes mens de store sleipe svindlerne i all åpenlyshet slipper fri med sine opsjonsavtaler og feite pensjonistordninger?
For dette er ikke diktning. Dessverre er det blitt slik i dette samfunnet at alle fra topp til nederst skal lure til seg mest mulig, at skattesvindel er blitt et høyst akademisk fag ved våre økonomiske høyskoler og at direkte snyteri er tidens guru godt backet av mantraet ‘i verdens rikeste…’ Alt mens ukulturen får herje fritt og vi har et et NRK som hyller ungdommers grove og skandalløse uvitenhet slik vi så i Latvia-skandalen mens samfunnsengasjerte medarbeidere blir fratatt jobben.
Det merkelige er at intellektuelle kretser langt på vei er mer opptatt av sitt sjelsliv enn de glitrende sujetter for stort anlagte romaner man eksempelvis finner i en skandale som Finance Credit. Kanskje de selv er smittet?
Det er friskt gjort. Det er et tegn på at noen i den nye generasjonen intellektuelle ikke tar dette overflodssamfunnet og dets verdier og nærmest godtatte bedrageri for gitt.
Flott at noen endelig tar igjen med Fremskrittsparti-samfunnet!
