Kennedy plays Bach
J.S.Bach: Fiolinkonserter i E-dur BWV 1042, d-moll BWV 1043 for to fioliner#, a-moll BWV 1041 og konsert for obo og fiolin d-moll BWV 1060*
Nigel Kennedy – fiolin, Albrecht Mayer – obo*, Daniel Stabrawa – fiolin#, Berliner-filharmonikerne
Tusenfasten, rabbagasten og urokråka Nigel Kennedy har spilt inn fire av Bachs fiolinkonserter med Berliner-filharmonikerne. Noe rufsete låter det selvfølgelig, Nigel Kennedy er ikke den han er for ingenting. Men resultatet som helhet er overraskende sympatisk.
I denne innspillingen åpnes det opp for en noe friere tilnærming enn vanlig. Vi får til og med et par eksempler på fiolinistiske improvisasjoner, som nå ikke lenger er vanlig men som på en måte var forutsetningene for å framføre konsertene til Vivaldi og Bach på 1700-tallet. Men Nigel Kennedymed snippen løs slik vi kanskje ville ha forventet ham får vi ikke.
I disse konsertene får Kennedy følge med oboisten Albrecht Mayerog fiolinisten Daniel Stabrawa i et par av konsertene. Særlig d-molls konserten låter feiende flott. Musikere fra Berliner-filharmonikernegir innspillingene musikalsk støtte. Orkesteret er i Bach-størrelse, ikke for stort og med muligheten for kontakt og samspill med solistene. Det er kanskje dette vi savner her i forholdet mellom orkester og solist. Det er tydellig å merke at alt kanskje ikke har vært like uproblematisk på disse innspillingene.
Likevel gnistrer det alvorlig til enkelte ganger. Finalesatsen i a-moll konserten er nesten som et fyrverkeri.
Det er ingen diabolsk Kennedy vi opplever på denne innspillingen. Han følger disiplinert musikken slik den er skrevet og unotene kan ikke merkes. Man kan trygt spille hans Bach uten de store overraskelser. Men still heller ikke forventingene for høyt den andre veien. Selv om Kennedy har brutt nye stier i sin framførelsesmåte og vært i stand til å få et større publikum i tale gjennom løsthengende skjorte, er disse innspillingene gjort med stor ydmykhet. Til tider meget bra.
