Zadie Smith: Autografmannen, Aschehoug 2003 442 s.
Alex-Li Tandem er tolv år, halvt kinesisk, jøde, overvektig og usosial. Foreldrene er bekymret, og faren tar med sønnen og to andre jødiske gutter på brytekamp for at sønnen skal bli mer sosial. Der møter de en gutt som samler på autografer. Det gjør dypt inntrykk på Alex, og han begynner også å samle på autografer. I voksen alder har interessen for autografer vokst seg så stor at han lever av å kjøpe og selge dem. Boken følger Alex og de tre andre guttene som unge voksne i slutten av tyveårene. De sliter med å finne mening med tilværelsen, røyker marihuana og lar livet gå sin skjeve gang.
Zadie Smith brakdebuterte for et par år siden med Hvite tenner. Den fikk hun en haug med priser for og mye heder og ære. Boken ble også spilt inn som tv-serie og gikk på NRK for noen uker siden. Autografmannener hennes andre roman og har også fått gode kritikker og har vunnet 2003 Jewish Quartely Wingate Literary Price for fiction. Og boken er god, velskrevet, original, tidsriktig, til tider morsom og intelligent. Hvite tennerog Autografmannen ligner veldig på hverandre. Begge omhandler familieproblematikk og hvordan det er å vokse opp i dagens London hvor det meste kan virke meningsløst.
Men selv om boken er godt skrevet og Zadie Smith er flink og kunnskapsrik, hindrer det dessverre ikke boken fra å være uengasjerende. Jeg kom aldri helt inn i den. Det står lovende på bokomslaget at boken er “ …en dypt humoristisk roman, en eksistensiell rundreise blant modernitetens uthulte hovedsymboler- kjendisdyrkelsen, filmen og symbolets usmakelig seier over virkeligheten.” Tja, kanskje for noen, men undertegnede falt dessverre litt av.
