– Kjøss meg i ræva, sa Dag Solstad.
Med et kraftuttrykk og en eksplosjon som er svært sjelden å oppleve fra den kanter er Dag Solstad lynende forbanna på Klassekampen i dag. Han har opplevd kultursidens manipuleringer med innlegg og kritikk over hans skrivestil som sårende.
Og det har ham grunn til. For det er selve forfatterens uttykksmåte, den som har fengslet og fascinert oss, som avisa går til angrep på. De bruker forhenværende professorer og nåværende korrelturøesere som skalkeskjul bed å peke på «feil» i hans siste bok
Og det har han grunn til. For det er forfatterens uttrykksstil, hans musikalitet og skrivemåte avisa går til ttil angrep på. De bruker forhenværende professorer og nåværende korrekturlesere som skalkeskjul ved å peke på «feil» i hans siste bok, i første rekke kommafeil.
Han opplever dette som et angrep på hans kunstneriske frihet. Det er ikke vanskelig å si seg enig i dette. Forfatterens språk er det samme som komponistens toner eller akkorder, eller malerens farger. Dag Solstad har en særegen måte å skrive på. Den kan være fascinerende men stiller også store krav. Og det er dette vi elsker ham for som forfatter.
Dag Solstad: Tredje, og siste roman om Bjørn Hansen, Oktober forlag 2019, 113 s,
Årets bok er den tredje Dag Solstad gir ut med Bjørn Hansen i hovedrollen.
I denne boka elsker Dag Solstad å gjøre bruk av lange setninger som om komma ikke fantes og avsnitt er et ukjent begrep. Dette har altså utløst en lengre diskusjon om Dag Solstad og bruk av komma i Klassekampen.
Men til bok å være er dette umiskjennelig Solstad når han er på sitt mest fascinerende.
Bjørn Hansen er en gammel mann som lever i ensomhet på Grønland i Oslo. Han bruker dagene på å tusle rundt og filosofere over livet og mennesker han har møtt.
En dag står hans sønnesønn i døra. Han skal begynne å studere i Oslo og trenger plass hos sin bestefar.
Det blir et møte mellom to mennesker av ulik generasjoner . Men selv om handlingen er temmelig flat morer vi oss over Solstads tørrvittighet. Vi kan på ingen måte følge de unge skribenter i Klasseakampen om deres komma-krav. Har de ikke amerikanske såpeserier på TV? Der har de nok av kommaer og mye annet. Vi andre morer oss med en av norsk litteraturs fremste. Og ryster på hodet over de unge raddiser som ikke var født en gang da vi stilte opp utafor Østbanen klokka seks om morgenen for å selge Klassekampen.
