Monrad-Johansen: Pan, Walton: Cellokonsert*, Sibelius: Symfoni nr. 5 Øystein Birkeland – cello, Oslo-filharmonien, dir.: Rolf Gupta, Oslo Konserthus 18.3.1999
Oslo-filharmonien, foto: CF-Wesenberg/Kolonihaven
Det var programkomiteen som ble gårskveldens store seierherre. Stor honnør må tildeles dem for sammensetningen av gårskveldens program med tre verk som gle organisk inn i hverandre. Det ble en konsert uten sprik.
For tredje gang i vinter ble Oslo-filharmonien rammet av sykdomsforfall for dirigenten. Rolf Gupta hoppet inn i stedet for Ole Kristian Ruud, men det oppsatte programmet ble opprettholdt. Det skal vi være glade for. Her fikk vi en oppvisning i klanglig og orkestral vellyd som gjorde konserten til noe mer enn minneverdig.
Monrad-Johansens symfoniske dikt Pan kom med sitt senromantiske drømmerske tonespråk godt til rette i Guptas hender. Det ble en helt riktig overgang til Waltons cello-konsert som på tross av at den er fra 1956, inneholder mange klanglige assosiasjoner til hans mange tidligere komposisjoner for film. Øyvind Birkeland løste solist-oppgaven med virtuost bravur hvor særlig hans oppvisning i tredjesatsen gjorde inntrykk.
Konserten ble avsluttet med Sibelius’ femte symfoni, et verk som også Oslo-filharmonienhar spilt inn på CD. I og med at denne innspillingen ikke er så mange år gammel, er det nærliggende å sammenlikne CD’en med Oslo-filharmoniens versjon på gårsdagens konsert.
Rolf Gupta er på ingen måte enn dirigent av samme format som Mariss Jansons. Men slik verket ble framført i går var det etter min mening med større forståelse for Sibelius’ klanglige rikdom og med mer behersket ro i seg. Komponistens toneverden fik anledning til å folde ut – det ble en oppvisning i klanglig vellyd med dimensjoner av noe virkelig stort i seg.
Man kan kanskje si at dette kjennetegner et orkester som for tiden er inne i en virkelig positiv fase, og som mener seg å tilhøre eliten blant verdens symfoniorkestre i dag. Mye av forklaringen ligger nok der, men Rolf Gupta må også få sin del av æren for sin innsats. Og igjen honnør til programkomiteen som virkelig traff med sin sammensetning.