Et møte med klassiske verk fra wiener-klassisimen blandt de mektige søylene i Universitstets aula kan by på utfordringer. Og her var det et forhold som hverken dyktige musikere, humørfylt dirigent eller fremragende solist var herre over: marmoren viste seg å bli uovervinnelig. For akustikken i aula’en blir lumsk og rett og slett farlig enkelte ganger. Som i Mozarts klaverkonsert der de nydeligste truddeluttene fra solisten, Christian Ihle Hadlands hånd, nærmest ble spist opp av de klangsterke veggene.
For oss ble det et lite malapropos, for det viser seg hvor lite som skal til for å redusere selv den skjønneste musikk og de fremste musikerne fra det toppnivået de normalt befinner seg på ned til noe nær trivielt.
Universitetes aula 1.3.2016 Haydn: Symfoni nr. 13 i D-dur, Mozart:
Klaverkonsert nr. 23 i A-dur, K. 488, Beethoven: Cellosonate nr. 4 i C-dur, Haydn: Symfoni nr. 104 i D-dur, Det Norske Kammerorkester, Steven Isserlis, leder, cello, Christian Ihle Hadland – klaver
Da må vi ta i betraktning at kveldens solist, Christian Ihle Hadland, kom inn på korteste varsel da den opprinnelige solisten måtte melde sykdomsforfall. Sporty gjort uansett!
Kjerringa ble reist da Beethovens fjerde cellosonate ble framført av hhv. Steven Isserlis og Christian Ihle Hadland. Flott musikk tonte ut mellom marmorveggene. Her kunne vi si at bare Beethoven er Beethoven. Og 1- 1!
Steven Isserlis ledet konserten ut fra sin cello hvor buen delvis gjorde tjeneste som (forlenget) stokk og delvis ble brukt til spill. I det innledende verket, Haydns symfoni nr 13, hadde komponisten laget en annnensats med et langt parti for solo cello. Her snudde han seg mot publikum. Ellers ledet han musikken som en gammel gambist, cello’ens lillebror gamben, var jo et meget populært instrument for noen hundre år siden.
Fulltonende ble også avslutningsverket, Haydns symfoni nr. 104, ‘London’-symfonien. Her klemmer den gamle mester til så det gir gjenlyd i århundrene etterpå.
Herlig musikk og entusiastisk ledet av en sprudlende Isserlis.
