Jeffery Deaver: Kald måne, Cappelen 2008, 500 s.
Du har lest noen hundre sider av Jeffery Deaver’s siste bok om den bestialske klokkemannen, den angivelige morderen som etterlater sine ofre i en tilsynelatende grotesk og grufull tilstand. Du snur og vender på boka og lurer på hva det er gått av denne eminente thriller-forfatteren denne gangen. For dette er kjedelig, rett og slett svært kjedelig. Det er en oppramsing av kriminaltekniske finurligheter i spesialleiligheten til den rullestolsittende Lincoln Rhyme.
Men når det er først at du har lest halvparten av boka og vel så det at det skikkelig tar av. De siste to hundre sidene i denne fortellingen er spenningshøydepunkt på spenningshøydepunkt fortalt på et mesterlig vis. Forfatteren skreller av den ene løken etter den andre, historiene som er fortalt er bare dekkhistorier hvor det skjuler seg en annen historie bak. Men det er ikke bare den første, det fortsetter stadig med nye avdekninger – og bygger seg opp mot det store clouet.
Etterforskerparet Lincoln Rhyme og Amelia Sachs er igjen hovedpersoner. Denne gang får de hjelp fra en etterforsker fra California som i motsetning til Rhyme’s hang til å stole på de tekniske bevisene, har som spesialomåde de levende personene, vitnene og de andre som kan røpe underliggende motiver og sannheter uten at de er klar over det. Men i hovedsak er det Lincoln Rhyme’s vitenskapelige deduksjoner som fører til at sakene oppklares.
Et av de underliggende temaene i denne boka er politi-korrupsjon, noe som preger Amelia Sachs da hun underveis blir klar over at kanskje hennes far egentlig hadde svin på skogen.
Men boka dreier seg som syke personer. Det er hovedtemaet i den første halvparten – og til dette vender vi tilbake med det høyreekstreme miljøet i USA i dag. En person som etterforskerne raskt kaller klokkemannen etterlater seg spor gjennom å etterlate seg en klokke som viser månefasene ved hvert sted mordene skal ha funnet sted. Hans medhjelper er en syk seksualbesatt feitis, en type vi dessverre ser altfor mange av i dag. Men du er nødt til å lese mye om disse personene, og etterforskingen av dem, før boka egentlig tar av. Underveis dukker sidemotiver opp, som at Amelia Sachs egentlig har bestemt seg for å slutte i politiet. Parallelt med saken om Klokkemannen er hun opptatt av en annen sak, noe som har bakgrunn i et tilsynelatende selvmord. Etterhvert løper de to sakene sammen. Boka har spor tilbake til tidligere bøker, og etterlater seg også en ledetråd som vi sikkert kommer til å lese videre om i kommende bøker.
Bokas siste del bygger seg hele veien opp til et spennende crescendo hvor du knapt har mulighet til å legge den fra deg. En sterkt anbefalelsesverdig bok!
