Erik Grønner: Brent B, Gyldendal 2007, 298 s.
 En av årets debutanter, Erik Grønner, har kommet med en feiende frisk spenningsroman med oljebransjen som bakteppe. Best av alt, den er skrevet med hårreisende treffsikkerhet når det gjelder aktuelle begivenheter. En kunne nesten ha mistenkt forfatter og forlag for å sittet på stoffet og rush-utgitt boka etter de tre siste ukers hardkjør i oljå-bransen.
Men så er det ikke. Erik Grønner leverte manus til denne boka ved årsskiftet. Han kunne ikke da vite at begivenhetene tok sin egen vei og faktisk streifet så tett opp til hans fiksjon i debutboka som det var mulig å komme. Det vi kan slå fast er at Grønner kjenner dette materialet så godt at han kan skrive en tenkt fortelling om noe som senere viser seg å bli virkelighet! Bare dette er en sterk anbefaling for boka. I boka er fusjonen Hydro-Statoil et sentralt poeng og om det må være tilgitt at Brønner ikke beskriver de himmelropende vanvittige opsjonsavtalene i detalj må det være lov til å si at han har truffet en innertier. Noe av dette kommer av at Erik Grønner er en erfaren mann i denne bransjen. Han var tidligere direktør for Rosenberg Mek. i Stavanger og det må sies at han kjenner oljebransjen – og Statoil – så godt som det er mulig. Derfor er hans beskrivelse av det rå kjøret fra enkeltpersoner og griskheten som hersker i dette miljøet og i denne bransjen absolutt troverdig. Det er ikke overdrivelser, det er heller ikke fiksjon, selv om det er lagt inn i form av en tenkt fortelling. Vi skjønner at forfatteren har en mer enn god innsikt for å skrive det han gjør. Dette er faktisk en ubehagelig side ved nyrikdommen i Norge, hvordan den har omskapt enkelte av oss til å bli griske pengemaskiner som stadig vil ha mer og hvor menneskelige hensyn kommer i annen rekke. I dag har han lagt oljå bak seg, bosatt seg på Larkollen og blitt nabo med Jon Michelet. Så har han tatt steget og skriver bøker, for vi regner med at denne første får en oppfølger. Så vellykket i settingen og så ubehagelig nær faktiske begivenheter det går an å komme vitner først og fremst dette om at det er en forfatter som kjenner så altfor godt det han skriver om. I formen er dette en spenningsbok med en liten dash av krim i seg. Den eneste svakheten jeg finner ved den er at han blir altfor kortfattet og at skildringen blir for rasjonell og enkel (Direktøter har en tendens til å fatte seg i korthet!). Når han til dette presenterer et svært omfattende galleri av personer må du være rask i husken for å få med deg alle detaljer. Men dette er småtteri. Boka er først og fremst godt skrevet. Og med slik fabelaktig sakkunnskap som eksdirektøren kan framvise må ikke dette bli eneste forsøket! Mellom linjene stiller denne boka et alvorsord om hva som kan skje med oss når for mye rikdom velter oss i fanget. I denne boka er det Statoil han beskriver, hvilken bedriftskultur som oppstår og hvordan folk blir alldeles tulleruske og mister fotfeste i denne verden. Men det er en god illustrasjon av virkelighetens verden og den syke tenkningen som ligger bak de vanvittige opsjonene vi har sett i Hydro de siste ukene. Og ikke minst hvordan fotsporene av denne skandalen lot seg følge helt inn til maktens topp i Oslo Kommune og forårsaket valgkampens første skandale. Forfatteren sier med dette at faren for smitte er stor og omfattende. Et tankekors. Kos deg med en velskrevet og godt drillet bok – og la alvorsordene synke! |
|
| Kjell Moe | |
