Jeg er ikke sikker på om jeg helt vil anbefale denne boka som en fyldestgjørende innføring i kommunistenes motstandskamp i Norge. Av den enkle grunn at jeg fant mange svakheter ved den, først og fremst i det språklige, og i presentasjonen av stoffet.
Frode Færøy: Fiende eller forbundsfelle. Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge, Dreyer forlag 2017, 500 s.
Denne boka kaster likevel lys over mye av det som har kommet lite fram i norsk okkupasjonshistorie, nemlig den kommunistiske delen av motstandsbevegelsen. Denne fant sted utenom de offisielle organisasjonene som Hjemmefronten og Milorg og dermed også London-regjeringen. Selv om det var et visst samarbeid har kommunistenes aktivitet måttet tåle den karakteristikk i etterkant at de var ‘ikke til å stole på’ og ‘upålitelige’. Mye av den kalde krigens senere holdninger kom til å prege dette bildet, noe vi ser begynner å avtegne seg allerede i krigsårene. Færøy går langt der han hevder at det var norske tjenestemenn og offiserer, sentrale folk i Hjemmefrontens ledelse og AP-journalister, som overfor London og Washington sto hardest på at «kommunister ville man ikke ha noe med å gjøre»! Selv når amerikanerne presset på for å få dem med.
Frode Færøys bok bygger på en doktoravhandling han selv la fram i 2015. Dessverre lider boka av alvorlige svakheter.
Det akademiske språket er det verste. Det har ikke lyktes å fjerne de akademiske vendingene og formuleringene tilstrekkelig til at det skulle bli bli en leservennlig bok. Det blir altfor tungt og tyktflytende. Til dels blir det vanskelig å komme gjennom, selv om vi ikke skal klage på at stoffet blir nøye framstilt.
Færøy er svært grundig i sin framstilling. For undertegnete kastet han faktisk lys over forhold jeg ikke var klar over. Som eksempelvis at Jens Chr. Hauge til å begynne ble sett på med mistro av ledende personer i Hjemmefronten da han tok over som Milorg-sjef fordi han var ung og antatt framfusende. Færøy trekker fram at dette faktisk kunne ha en kjerne av sannhet i seg: Hauge var til å begynne med tilhenger av en mer aktiv linje. Senere ble han sosialdemokratenes fremste i å holde en hard linje mot NKP’rne.
Jeg måtte lese lenge før jeg kom til setninger som hadde med bokas tittel å gjøre. I side etter side ble jeg dynget ned av stoff om den militære og politiske organiseringen av norsk ‘offisiell’ motstandskamp. Men det var jo ikke Milorgs historie jeg hadde satt meg ned for å lese! Når vi så endelig kommer til kommunistenes rolle, venter nye overraskelser på meg. Her er Færøy spak, for å si det slik. Han påpeker at Sovjet og kommunistene under krigen var altfor opptatte av kampen på den russiske svartjorda til å tillate seg noe som kunne skape slinger i valsen for samarbeid – og hjelp – fra amerikanere og engelskmenn. Derfor ingen innblanding i det som ble oppfattet som andre alliertes interessesfærer som Norge. Eksempelvis ble Asbjørn Sunde og Osvald-gruppa beordret til å nedlegge virksomheten og sabotasjesprengningene da det ble klart at seieren sto for døra. Norge var ikke Øst-Europa og ble av Stalin ansett som under britisk innflytelse. Avtaler skulle holdes, til punkt og prikke.
Kommunistene sto for en svært omfattende aktivitet. Det var ikke bare sabotasje og sprengninger de var opptatte av. Også illegale aviser og flyktningearbeid var de aktive med. For dette fikk de stor sympati. Men å beskrive deres virksomhet i detalj er ikke helt enkelt. Osvald-gruppa var den største og mest aktive av sabotør-gruppene. Asbjørn Sunde som ledet den oppfattet den helt siden sin tid i den spanske borgerkrigen som del av Wollweber-organisasjonen, dvs. sto under ledelse av NKVD, det russiske Folkekommisariatet for Innenrikssaker. Da de mot slutten av krigen besluttet å nedlegge sabotørvirksomheten i Vest-Europa fordi slutten på krigen nærmet seg, fulgte Sunde lydig dette.
Men det eksisterte andre grupper, eksempelvis Pellegruppa i Oslo som sto for den største skipssabotasjen i Norge under krigen. Videre var det sterk rivalisering mellom sosialdemokrater og kommunister slik det hadde avtegnet seg i fagforeningene før krigen. Men Færøy går i liten grad inn på de spenninger og motsetninger som fantes hos kommunistene selv. Sunde og Furubotn, partiets generalsekretær, gikk eksempelvis ikke særlig godt sammen.
Vi trenger så absolutt en bok som dette. Men det er altfor mange vendinger i stilen ‘relasjonsorienterte problemstillinger’. Boka skulle hatt seg en skikkelig (anti)akademisk språkvask før den ble sluppet løs på oss. Generelt vil jeg si at det hadde vært til stor hjelp at man hadde gjennomgått manus for å luke ut tunge vendinger og ord. Altfor ofte opplever jeg at ordene nesten blir stående fast i en graut av så å si meningløshet.
