Oslo Konserthus 29.9.2011 Wagner: Forspill til Mestersangerne i Nürnberg, Schönberg: Verklärte Nacht, Beethoven: Symfoni nr. 5, Oslo-Filharmonien, dir.: Pierre Auguin
Når Beethoven framføres kompakt og tett kan vi ha en stor opplevelse. Det hadde vi i går, og årsaken til dette finner vi i dels spillesugne musikere og dels i en fransk dirigent som helt opplagt hadde funnet ‘tonen’ med musikerne og som derved kunne hente ut det beste i orkesteret. Nok en gang fikk vi demonstrert hvor mye kjemien mellom dirigent og musikere betyr. Og dirigenten viste også den sympatiske siden at han valgte i lange perioder å bli stående blandt orkesterets medlemmer og motta applaus med åpen arm som om det var dem og ikke han som skulle hylles.
Pierre Auguin er et sympatisk bekjentskap. Det er første gang han dirigerer Oslo-Filharmonien og det bør ikke bli den sirte! Han var satt opp på de siste La Boheme-forestillingene ved Den Norske Opera i 2007 før de flyttet ned til Bjørvika.
Igjen opplever vi hvordan presisjon kan bli en styrke som forsterker seg atskillig under selve framføringen. Beethovens mest spilte verk krever kompakthet og presisjon til siste detalj – og det opplevde vi i går.
Følsomhet og inderlighet fikk vi til oss av strykeorkesterversjonen av Schönbergs senromantiske verk Verklärte Nacht, holdt helt ut i tonalitetens grenseland og noe av det aller siste han skrev før han tok skrittet over i tolvtonerekkenes mysterier, og dette ble en opplevelse som satte spor.
Vi ble forbauset over det fyldige klangbildet når Wagner flesket til med sine feite akkorder i forspillet til Mestersangerne i Nürnberg. Det låt faktisk annerledes og langt bedre enn det vi var vandt til! Forklaringen viste seg å bestå i små lave og dels gjennomsiktige plastskjermer som var satt opp bak slagverkerne og messingen, nesten usynlige for en vanlig publikummer.
Tar vi det som et tegn på at man nå er i ferd med å løse den vriene situasjonen med akustikken i Oslo Konserthus med helt enkle midler, over førti år etter at det sto ferdig
