Alf R. Jacobsen: Kongens nei, Vega forlag 2011 359 s
Alf R. Jacobsen skriver drivendes godt. Hans dokumentarbok om de hektiske timene 9. april 1940 kan leses som en spenningsbok. Du leser som om det var Kanonene på Navarone. Her får vi en levende beskrivelse av hva som skjedde fra natta til 9.april og noen timer og få dager utover.
Forfatterens hovedpoeng er å vise hvordan daværende Kong Haakon sto fast og faktisk en god del steil i de avgjørende timene. Hans holdning hadde viktig betydning for regjering og Storting som vaklet betenkelig i disse historiske timene. Statsminister Nygaardsvold ønsket at regjeringen gikk av mens særlig borgerlige politikere viste en utrolig stor naivitet overfor virkeligheten mens den tyske krigsmakten var i ferd med å hærta landet.
Men pipa fikk snart en annen låt, noe tyskerne selv sørget for. Én ting var Hitlers støtte til det egenrådige kuppet til Quisling, en annen var at de iverksatte bombing både på Elverum og Molde i forsøket på å utradere konge og regjering.
Boka følger begivenheten fra midnatt til 9.april og framover. Mesteparten av stoffet dreier seg om hva som skjedde disse timene og denne dagen. I noen grad følger vi også begivenhetene i tiden framover, med særlig vekt på de tyske fallskjermsjegernes forsøk på å fange konge og regjering ved en dristig operasjon mot Dombås.
De tyske elitestyrkene – fallskjermsjegerne – ble satt inn mot Oslo da det viste seg at tyskernes prestisjeskip Blücher hadde blitt senket i Drøbaksundet i morgentimene. Hadde ikke dette skjedd ville tyskerne sannsynligvis vært i Oslo før kongefamilie og regjering hadde rukket å kommet seg unna og hele vår nyere historie vært en langt annen.
Boka kan også leses som en beretning over de tyske fallskjermsjegerne i Norge. Hovedstyrken ble trukket ut etter få dager for de trengtes i kampene i Frankrike, men det må ikke skjules at deres usedvanlig dristige Dombås-operasjon endte med at de som deltok på denne måtte overgi seg til norske styrker og legge ned våpnene.
Alf R. Jabobsens beretning viser at han har mye mere stoff liggende inne. Det vi savner i denne boka er en mere utførlig beretning om kampene i Norge i 1940. Men vi tar ikke mye feil når vi antar at dette kommer i en ny bok. Faktisk må forfatteren skrive dette, han skylder oss det for han skriver så forbasket godt at han plikter å gi oss en slik beretning!
Men forfatterens evne til å skrive spennende og godt blir også hans største ulempe. De historiske fakta blir overfladiske og til dels hoppende. Eksempelvis leser vi flere steder i referatene fra stortingsmøtene i Hamar og Elverum at det henvises til ‘kamper ved Grorud‘. Ikke noe mer leser vi om dette men vi antar at det dreier seg om trefningene ved Alfaset om morgenen 9. april der de første tyskerne falt på norsk jord (og ikke druknet i Drøbaksundet), noe som førte til at tyskerne senere opprettet sin krigskirkegård her.
Eller historien bak hvordan ryktene oppsto 9. april da folk rømte i panikk i frykt for at Oslo ville bli bombet. Faktisk var det en fungerende gruppe av tidligere Spania-kjempere anført av den senere motstandshelten Osvald Sunde som sto bak dette for å skape så stor forvirring for de tyske okkupantene at de fikk aksjonslederen Weber, som gjennom sin organisasjon som i hemmelighet ble ledet fra Oslo organiserte sabotasje mot tyske nazi-skip, unna og over til sikkerhet i Sverige.
Dette er faktisk en viktig del av norsk okkupasjonshistorie for det viser at allerede før det tyske overfallet eksisterte det antinazistiske motstandsgrupper i Norge som når det gjaldt var i stand til å utføre effektive aksjoner.
Når forfatteren (forhåpentligvis) følger opp denne beretningen vil vi sterkt anbefale at han bruker atskillig mer tid på å bearbeide det historiske stoffet og gjerne lar en historiker eller to gjennomgå det.
Når dette er sagt: Dette er en fantastisk godt skrevet dokumentarbok om en viktig del av vår historie. Les den og lær!
