Oslo Konserthus 11.9.2003 Mozart: Sinfonia concertante, Vaughan Williams: Tallisfantasi, W. Schuman: Symfoni nr. 3
Oslo Filharmoniske Orkester Stig Nilsson, fiolin, Cathrine Bullock, bratsj, Andre Previn, dirigent
Kveldens konsert på en dato som inneholdt både tragedier og vonde minner viste oss at Oslo-filharmoniens sjefsdirigent mestrer både det skjønne konsertante og de himmelske hymner strukturert i symfonisk form.
For det Andre Previn viste oss i forrige uke med sin Mozart-tolkning, fikk vi bestyrket på denne konserten. Mozarts elskverdige Sinfonia concertante ble framført både med godt humør og sans for det utsøkte, som i den nesten himmelsk skjønne annensatsen.
Som et godt glass rødvin var innledningen før pausen og etter fikk vi den velkjente Tallis-fantasien av Vaughan Willliams som kan man si var det forrige århundrets svar på middelalderens sakrale klangvelde. For de strykerklangene som komponisten hadde forestilt seg splittet opp i forskjellige ensembler plassert rundt om i kirkerommet var i Oslo Konserthus spredt i dybden. Svar i ekko kom fra strykere plassert bak hovedbesetningen. Himmelsk vakkert lød det.
Og disse hymnene ledet rett opp til førstegangsframføringen her hjemme av amerikaneren William Schumans tredje symfoni. Komponert for seksti år siden må vi bare beklage at dette verket – som er et av grunnfundamentene i amerikansk symfonisk litteratur – ikke har blitt oppført før her hjemme.
Det hørte så å si organisk sammen med foregående verk. Bratsjene innledet i et verk som var fortettet av fuger og koraler og som var så fjernt fra en tradisjonell europeisk oppfatning av sonateformen som det omtrent kunne komme. Men fascinerende var det og vi hadde absolutt sansen for det. Koralformen kunne minne litt om Hindemith, men da må vi heller ikke glemme at det forrige århundrets store harmonilærer var amerikansk statsborger da han komponerte sine største symfoniske verk.
Her fikk også sjefsdirigenten vist andre sider av sin styrke. Han har på forhånd uttalt at han gjerne vil gjøre Oslos publikum bedre kjente med den amerikanske symfoniske arven. Med dette verket fikk han bevist dette med ettertrykk. Og han holdt framføringen med en strukturert og fast hånd.
Det var en konsert med både en rød tråd og et solid trøkk. Mer av dette!
