Oslo Konserthus 16.10.2003 Copland: Symphonic Ode, Barber: Andre Essay for orkester, Gershwin: En Amerikaner i Paris, Bartok: Konsert for orkester, Oslo-filharmonien, dir.: Robert Spano
Konserten bød oss på førstegangsframtreden av den amerikanske dirigenten Robert Spano i Norge. Kvelden kunne også by oss på to norske førstegangsframføringer av henholdsvis Copland og Barber. Samt ikke minst en ny og spennende lyssetting.
Det var kanskje en tilfeldighet at denne kvelden besto av orkesterverk komponert i USA innen et tidsrom av tyve år. Her må vi også regne med Bartok. For den ungarske komponisten måtte flykte fra hjemlandet på grunn av nazistene og oppholdt seg derfor i USA de siste ti årene av sin levetid.
Da må vi si at denne orkesterkvelden sto godt i samsvar med hva André Previn uttrykte på sitt første møte med pressen da han tiltrådte som sjefsdirigent i Oslo: nå skulle Oslos publikum få nærmere kjennskap til den amerikanske symfoniske arven.
For at det er mer enn Charles Ives’ protestantiske camp meeting-sanger har han allerede vist. Vi vet ikke om det var sjefsdirigentens styrende (h)ånd som var over denne kvelden, men faktum er at dette var et møte med amerikansk symfonisk musikk som var sympatisk uten at det ble for påtrengende utenpåklistret.
For fristelsene ligger snublende nær med Gershwin i denne sammenhengen. Men Robert Spanostyrte elegant unna fallgruvene i dette verket.
Slik ble det en fomidabel høyde med Bartoks orkesterkonsert. Virtuos for de enkelte orkestergrupper som for alvor fikk anledning til å vise seg fram.
At orkesteret fikk skikkelig anledning til å utfolde seg kom som prikken over i’en. For det var andre forhold som var ytterst sympatisk med kveldens konsert. For å forsøke og bedre akustikken var det senket et hvitt bakteppe bak orkesteret. Det ble lyssatt med sjablonger som viste et svakt fargespekket mønster.
Fantasivekkende var det i hvert fall. Vi fikk ganske raskt assosiasjoner med Copland i konsertens program og Copland som prosjektnavnet på det nye OS X-systemet til Apple. For sjablongene hadde en viss assosiasjon med skjermbildene til dette operativsystemet.
Men la oss ikke blande dataverdenen med kunstmusikk. La oss bare konstatere at relativt enkel lyssetting kan gjøre mye med atmosfæren og stemningen i en sal. Og når dette fungerer, kommer også ideene og assosiasjonene.
Og det er å håpe at også de lydmessige forholdene fikk godt betalt.
