Oslo Konserthus 10.8.2000: Beethoven: Symfoni nr. 5, Berlioz: Cleopâtre*, Debussy: Forspill til en fauns ettermiddag, Ravel: La valse, Oslo-filharmonien dir.: Manfred Honeck, Michelle DeYoung – mezzosopran*
Sesongåpningen for Oslo-filharmonien i Oslo Konserthus i går ble en minnesverdig opplevelse. Først og fremst fordi orkesteret viste seg fra sin aller beste side med tæl, kraft og humør. Det er sjelden vi opplever slik sprut i framførelsen, noe de klart må dele med en entusiastisk dirigent i Manfred Honeck og en fremragende mezzo-sopran, Michelle DeYoung, som sang for første gang i Norge.
Konserten ble minnesverdig av flere grunner. En annen ting er den eksepsjonelt tidlige åpningen som skyldes at orkesteret står foran gjestespill i Salzburg, Lucerne og Proms i London og ville gjennomspille sitt turneprogram før avreise til disse prestisjefylte festivalene. Men det man vil feste seg ved er de to avbudene. Først kastet Mariss Jansons inn håndkledet, dernest måtte Olga Borodina melde avbud på grunn av sykdom. Det virker nesten som om ‘sjebnen’ hadde innhentet orkesteret og at tilnavnet til Beethovens symfoni bokstavelig talt var gått i oppfyllelse.
Men deres erstattere gjorde en fremragende innsats. Og med et slikt orkester er det aller meste mulig. For Oslo-filharmonien spiller det tydeligvis mindre rolle hvem som dirigerer. Orkesteret befinner seg på et nivå hvor det nær sagt er i stand til å få til alt.
Dette ble en konsert med skikkelig smell. Med kulturminister Ellen Horn og prominser fra Oslo Kommune til stede i salen fikk vi en demonstrasjon av hvilken kvalitet orkesteret har og hva vi kan vente oss av internasjonal respons på deres forestående gjestespill.
Manfred Honeck viste at energien er til stede i sin ledelse av framførelsen av Beethovens femte symfoni. Med så å si full strykerbemanning drønnet det bokstavelig talt fra 100 musikere (På Beethovens tid måtte man nøye seg med kanskje halvparten). En bevisst valgt ‘promenadeframførelse’, men så skal jo også symfonien framføres for atskillige tusener i Albert Hall under Proms-konsertene førstkommende onsdag. Og vi behøver ikke gjette for mye på at det kan bli litt av en stemning der under framførelsen av Beethovens mest kjente symfoni!
Med en slik besetning kunne også messing og pauker få anledning til å trå kraftigere til uten at balansen ble ødelagt.
Kraft hadde også mezzosopranen Michelle DeYoung som skulle erstatte den mer berømte Olga Borodina. Men det spørs likevel om ikke erstatteren gjorde en mer enn overbevisende innsats. Hun har alt i et par sesonger markert seg internasjonalt, ikke minst i framførelser av Mahler, Schönberg, Berio og Bartok. Her tok hun Berlioz’ kantate Cleopâtre på strak arm. Bare synet av henne er litt av en opplevelse der hun gjorde entre med sin høye kraftige skikkelse med viltre store lokker på toppen. Det var første gang denne kantaten ble spilt i Norge. Ros til solisten som maktet å få med seg såpass mye mening og intonasjon i framførelsen at det ikke var vanskelig å få med seg hva Kleopatras klager gikk ut på.
Prikken på ‘i’-en ble Ravels La valse som blir avslutningsnummer på alle de fire konsertene på turneen kommende uke (start i København på lørdag). Det er sjelden Ravels orkesterstykke står så klart fram som med Oslo-filharmonien i går. Det er et ‘dobbelt’ verk, man skal framføre wienervalser men befinner seg likevel i moderne tid på 1920-tallet. Så brytes valsen i stykker i disharmoniske klanger, vi opplever i stedet at verden kanskje er en annen enn på Johan Strauss’ tid.
Denne tosidigheten kom svært klart fram i går. Honnør til orkester og dirigent for denne opplevelsen!
Én ting til noterte vi med tilfredshet under gårsdagens konsert; akustikken. Denne gang satt vi ‘midt i myra’ nede i salen, der de akustiske problemene av erfaring har vist seg å være store. Men nå opplevde vi ikke problemer av noen art i det hele tatt. Forklaringen ligger kanskje i at salen bare var ca. 70% full. Kan det være så enkelt å få bukt med dette problemet?
