Konserter i Vika og i Bjørvika

Sjostakovitsj-konsertene sist helg i Bjørvika satte et talende søkelys på konsertsituasjonen i Oslo. Vi har på den ene siden et flott operaorkester mens vi på den andre har et tvers gjennom topp-profesjonelt symfoniorkester i verdensklassen. Begge gir oss store opplevelser med klassisk musikk og begge spilte i helga, endog dagen etter hverandre.

Vi skal ikke legge oss opp i den situasjonen at det var svært glissent i salen på den ene konserten mens det var nesten fullt på den andre. Det vi vil sette fokus på er den fortvilte situasjonen det ene orkesteret, Oslo-filharmonien, er i når det gjelder et sted å være. Det har allerede kostet dem en sjerfsdirigent, Mariss Jansons, som i frustrasjon hev dirigentpinnen i veggen og sa farvel til Oslo for ti år. Problemet med Oslo Konserthus er flere, dårlig akustikk og dyr husleie blandt de mest påtagbare. Oslo-filharmonien har inntil det siste vært holdt helt utenfor driften av konserthuset selv om det opprinnelige ble reist av statlige midler for å gi dem et hjem.

Senere ble operaen i Bjørvika bygget. Den har vist seg å være et unikt lokale også for konserter, et av de aller beste i verden, noe en begeistret Simon Rattle viste ved spontant å omfavne arkitekten etter konserten med Berlin-filharmonikerne for to år siden.

Samtidig har vi fått et operaorkester som har utvidet besetningen betydelig og løftet seg atskillige hakk. Det har også fått en entusiastisk sjefsdirigent fra New York, John Helmer Fiore. Vi forstår veldig godt at dette orkesteret gjerne vil markere seg selvstendig og bryne seg på større oppgaver enn å spille Donizetti eller repeterende ballettmusikk hver kveld.

Det vi hører av Oslo-filharmonien i Bjørvika i motsetning til det vi hører i Konserthuset er som mellom natt og dag. I Schönbergs Erwartung i fjor hørte vi faktisk to forskjellige verk med samme tittel og samme komponist framført med bare to dagers mellomrom. Det samme gjentok seg i helga. Sjostakovitsj’ sorgtunge og tragiske åttende symfoni fikk vekt til å tre fram med sitt grufulle budskap om krigens redsler i Bjørvika på en langt tydeligere og kraftigere måte enn i Vika tre dager før.

Det er havs forskjell mellom de to store orkestrene i Oslo. Det ene orkesteret er topp profesjonelt til fingerspissene, det andre er langt unna tilsvarende nivå. Vi hører det ikke bare i musikken, vi kan se det på detaljer som musikernes opptreden, deres disiplin og årvåkenhet.

Det gjenstår ennå en konsert med Oslo-filharmonien i Bjørvika denne sesongen. Neste sesong har man rett og slett ikke funnet plass til dem. Det synes vi ikke bare er leitt, det er rett og slett å frata orkesterpublikummet i Oslo muligheten til å høre et av verdens beste symfoniorkestre spille i et konsertlokale som yter dem rettferdighet og får musikken til å klinge ut slik den skal.

Vi ønsker Operaorkesteret lykke til i den videre positive utvikling de har vært i siden det nye operahusetr sto ferdig for to år siden. Det skal fortsatt gis oss store opplevelser i det som er deres hovedoppgave: forestillinger av opera og ballett, også på rene konserter. Men det må finnes en ordning med Oslo-filharmonien og Bjørvika. 

Det er utelukket at det kommer et nytt konserthus sentralt plassert i Oslo som kan tilfredsstille de krav man setter til akkustiske forhold på mange tiår – eller endog kanskje aldri – samt løse de evige problemene med urimelig dyr husleie. Men Oslo-filharmonien trenger et prøvelokale, som de har i Oslo Konserthus. Og det bør fortsatt ha konserter i Vika, om ikke annet for å fange opp den delen av publikum som tradisjonelt sokner til den vestlige delen av byen og som synes at T-banen -undergrunnen som det heter der vestpå – til Jernbanetorget kan være besværlig og ubehagelig.

Vi vil også sikte til de løsninger som gjøres andre steder. I Berlin spiller Staatskapelle, orkesteret til statsoperaen, både i Konzerthaus og Philharmonie som i denne sammenheng kan sammenliknes med operaen i Bjørvika. I Wien og Hamburg deler operaens orkester byens konserthus med andre av byenes symfoniorkestre. En tilsvarende fleksibel løsning burde jenkes til for Oslos vedkommende også.

Det ene orkesteret må ikke stå i veien for det andre. De har begge mye å tilføye når det gjelder å gi oss store musikkopplevelser.

Forholdene med Konserthuset har langsomt bedret seg, ikke minst i samarbeid og styringsformer. Det burde derfor ligge til rette for å finne gode løsninger til beste for alle parter.

Den overordnete saken burde fortsatt være å gi publikum størst mulig musikkopplevelser. Derfor bør man rydde unna prestisje og eventuelle uklarheter og gi plass for Oslo-filharmonien i Bjørvika.