Ensemble Ernst: But, Ørjan Matre: Atem, Arne Nordheim: Tenebrae (version for bratsj og sinfonietta), Ørjan Matre:….But I have must have said this before…., Salvatore Sciarrino: …Da un divertimento, Ensemble Ernst, dir.: Thomas Rimul, Ellen Nisbeth – bratsj, Sverre Riise – trombone, Lavo LWC 1085
Samtidsmusikk skal ikke være enkelt. Det skal ikke være noe du har hørt før. Det skal være friskt og spennende, fornyende og tråkke opp stier du ikke er kjent med fra før. Ensemble Ernst er unge musikere som har satt seg fore å utforske denne musikken nærmere.
CD’ens megetsigende ord ‘but’ henspiller på tittelen i et av Ørjan Matres stykker som framføres på denne CD’en. I utgangspunktet atså noe motsigelsesfylt, noe som innebærer kontraster og forandringer.
Dermed sies det mye om den musikken Ensemble Ernst presenterer. Det er samtidsmusikk, tildels krevende og utfordrende, med andre ord ikke noe for sofakroken og rødvinen – snarere ram og sterk karsk. Det står i tråd med det ensemblet har stått for i alle de nesten tyve år det har vært aktivt. Det har utgangspunkt i Norges Musikkhøgskole og setter samtidsmusikk i høysetet.
Det kunne være greittt å si at man må skaffe seg denne CD’en for å få med seg den flotte transkriberte versjonen av et av Arne Nordheims fremste verk, hans Tenebrae som han skrev for mestercellisten Mstislav Rostropovitsj i sin tid. Ellen Nisbet har gjort denne transkripsjonen for bratsj, et instrument som i tonehøyde, om ikke akkurat i fylde, skulle ligge celloen nær. I seg selv er det et sterkt fascinerende verk, spennende med sine vakre klanger.
Men samtidmusikk er så mye mer enn Arne Nordheim som etterhvert må finne seg i å bli en klassiker. Ensemble Ernst presenterer her musikk som står dette ensemblet nært. De to komposisjonene til Ørjan Matre er sterkt tilstedeværende på denne plata. De omslutter Nordheims lange og fascinerende verk. Og det er først og fremst disse Matre-verkene som setter krav til tilhøreren. Matre er rå og impulsiv i uttrykket, pling-plong i ordets rette forstand – men ikke misforstå! For ham blir nettopp dette motsetningsfylte, dette ‘but’, det vesentligste.
Vi vil også si noe om Sverre Riises trombonespill som vi synes står fint i stil med Martres kontrastfylte impulser.
