Brahms: Symfoni nr. 1 c-moll op. 68, Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks dir.: Carlo Maria Guilini, Opptak 1979, Profil Hänssler PH05021
Det klinger nestren som en Bruckner. Carlo Maria Giulinis Brahms hever denne innspillingen til langt over gjennomsnittet. Det skinner så sterkt fra denne innspillingen at vi nesten befinner oss i en annen verden. I hvert fall får Carlo Maria Giulini oss med på en reise hvor vi faktisk kan skimte en Bruckner med sine koraler bak Brahms.
Bruckner og Brahms? Disse var jo direkte motpoler mot slutten av 1800-tallet. Har de likevel noe likt? Nei, normalt skulle de ha et musikkspråk og en stil som peker mot to diametrale ytterligheter. Men det er Carlo Maria Giulinis fortjeneste at bak den ene storheten kan vi skimte den andre.
Det er hans udiskuterbare ro som skaper dette. Han har intet hastverk med å komme gjennom Brahms’ c-moll symfoni, eller Beethovens tiende som enkelte ville kalle den. Brahms’ første symfoni er også preget av en indre ro hos komponisten. Han brukte lang tid på å komponere den, og kanskje atskillig lenger tid på bare å tenke seg den – skape en symfoni i Beethovens skygge. Det er denne roen Giulini griper fatt i og meisler ut til sider ved Brahms som vi sjelden opplever.
Carlo Maria Giulini var en av det forrige århundrets aller største dirigenter. Han døde i 2005 i en alder av over nitti. Mange kjente ikke til ham og det var også dem som ikke var klar over at han fremdeles var i live utover i det nye årtusendet. En av grunnene var at han de siste tiårene av sitt liv ga sjeldent konserter, og dirigerte med års mellomrom. Han var en perfeksjonist som holdt seg til et bestemt men lite repertoir.
Dette er noen av grunnene til at det var så stille rundt ham på den tiden da klassisk musikk oppnådde stjernestatus og det var nærmest heltedyrking rundt de største navnene, mye grunnet nye media som gjorde musikken tilgjengelig for millioner. Mange holder ham for å være et av århundrets store navn og at han kan nevnes i samme åndedrag som eksempelvis Toscanini, Furtwängler, Bruno Walter eller Klemperer. Giulini var ikke den mann som i motsetning til eksempelvis Karajan trampet ned platestudioene eller omga seg med helgenstatus.
På denne innspillingen fra 1979 er det Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks han dirigerer. I dag er Mariss Jansons orkesterets sjefsdirigent.
Det er en lykkelig innspilling med magiske øyeblikk. Lytt og nyt – og du skjønner hva jeg mener.
