Oslo Konserthus 19.10.2006 André Previn: Honey and Rue, André Previn: Vocalise, Carl Orff: Carmina burana, Oslo-filharmonien, André Previn – dirigent, Nicole Cabell – sopran, Stanford Olsen – tenor, Tom Erik Lie – baryton, Oslo-Filharmoniens Kor, Sølvguttene
Carmina burana er korenes korverk. Neppe noe annet verk innen korlitteraturen – med Messias som kanskje eneste unntak – inneholder så mange store og fengslende utfordringer for kor som nettopp dette verket. Så er det også blitt behandlet deretter, enormt populært til store spektakulære framføringer, særlig utendørs, og med talløse innstuderinger som dramatisk sceneverk og ballettoppsetning ved Europas mange operahus.
Carl Orff skrev det i 1937. Det er det eneste verket han er kjent for, og omtrent også det eneste han skrev. Den Bayern-bosatte komponisten hadde tatt århundregamle viser – tekst og musikk – og omplantet dette til sitt eget tonespråk. Innholdet i disse er livskraftig og frimodig, men det som går igjen er vårens komme, hva som skjer når sevjen stiger i trærne og varmen i menneskekroppen. Vinens beruselse gjør dette ytterligere ekstatisk.
Noe av dette er knyttet sammen til munkene og deres forhåpninger, forestillinger om og syn på det jordiske liv. Til dels er tekstene kraftige, sett selv med vår tidsalders øyne. Det legges ikke skjul på hva det dreier seg om. Kjærligheten er en berusende kraft.
Carl Orff har maktet å skape et verk som de siste seksti år har vist seg utrolig populært. Styrken i verket ligger i korene – her er det brukt to – og i den sterke bruken av slagverket. Orkesteret følger nærmest med for å fylle ut. Heller ikke bruken av solister er sjenerende stor. Korene må finne seg i å bære mesteparten dette verket.
Det lød også kraftfullt i går. Arrangeringen av korene var gitt en viss regimessig hånd, de var plassert slik at kvinnerøstene og guttesopranene fylte bakpodiet mens mannsrøstene sto på hver side av orkesterpodiet. Denne plaseringen trakk oppmerksomheten til innover mot senter av scenen. Effektivt og virkningsfullt.
Det var et hyggelig gjenmøte med den tidligere sjefsdirigenten i går. Faktisk virket Andre Previn både piggere og mere opplagt enn hva vi husker ham fra den siste tiden i Oslo.
Konserten ble innledet med to verk av Previn, Honey and Rue og Vocalise. Sopranen Nicole Cabell formidlet begge, og hun sang også i Carmina Burana. I Honey and Rue opptrådte Previn som solist på klaver sammen med et lag musikere på bass, trombone, trompet og bak trommesettet. Det var løssluppen jazz-stemning over dette, kanskje litt for løssluppent for mange publikummere følte at de var på jazzkonsert og applauderte villig mellom numrene. I hvert fall ved én anledning var dette til tydelig sjenanse for de opptredende.
Nicole Cabell viste seg som et uhyre sympatisk bekjentskap og eide evne til å formidle særlig Previn’s sanger på en inntagende måte.
Begge verkene ble oppført her hjemme i 2001, da også med Prevln som dirigent. Dette er komponisten Previn på sitt beste, han sklir elegant unna cross-over sjangeren og bruker elementene av jazz bare for å fargelegge verkene og som innhold i klangen, ikke for å forsøke å lage en bro mellom klassisk og jazz. Besnærende, særlig førstnevnte verk ga luft under vingene.
Men kvelden sto så avgjort i korenes tegn.
