Korngold: Between Two Worlds, Symfonisk serenade
Deutsche Symphonieorchester, Rundfunk-Sinfonieorchester Berlin dir.: John Mauceri (Decca Entartete Music 444 170-2)
Deccas Entartete Musik-serie våger omsider å presentere den ‘forbudte’ komponist Erich Korngold der han egentlig er på hjemmebane – nemlig som filmkomponist.
Dermed sprenger de også seriens grenser. For dette er ikke musikk som nazistene definerte som degenerert og dermed gikk i glemmeboka. Derimot er det Holywood på det meste spektakulære: storslått, glamorøst – og forbannet god musikk!
Vi skjønner godt hvorfor denne komponisten var med å gi filmmusikken dens uttrykk, og hvorfor han kanskje den dag i dag er den nest betydningsfulle av alle filmkomponister. Men forbudt og degenerert?
Det kan muligens forklares ved at hans filmmusikk oppsto som følge av nazistenes bannbulle og de politiske forholdene. Han måtte jo emigrere og velge seg et nytt land å bo i. Men for musikkverdenen og ikke minst filmen var dette en lykkelig begivenhet.
Partituret til ‘Between Two Worlds‘ er bearbeidet og arrangert av John Mauceri og framstår i en slags konsertversjon som vi på ingen måte skal si noe som helst negativt om.
Derimot er versjonen av hans populære symfonisk serenade fra årene rett etter krigen (etter sigende skrev han den i sykesengen uten tilgang på piano) ikke helt slik vi skulle forvente. Dette er kanskje et av hans mest spilte ‘vanlige’ verk, en komposisjon han gjorde for å vise at han ikke bare var en nikkedukke for Holywood. Han kunne også komponere seriøs musikk, og mer Oscar-belønte Robin Hood-musikk.
Det fine med Decca’s Entartete Musik-serie er at den snur dette århundrets musikkhistorie på hodet. Et uttall av glemte skatter blir hentet fram, musikk og komponister som ellers ville ha gått i glemmeboka takket være nazistenes bannbulle.
Dermed dukker også andre plateselskap opp med verker av de komponistene som Decca har sørget for å hente fram. All ære til Decca for innsatsen. Men da risikerer man også konkurranse. For Chandos-innspillingen av den symfoniske serenaden er av en helt annen kvalitet enn hva Deutsches Symphonie-Orchester presterer på denne innspillingen. Faktisk er vi litt skuffet, fordi orkesteret ikke greier å ivareta den tette rytmiske spenningen i den fascinerende finale-satsen. BBC-filharmonikerne fra Manchester mestrer imidlertid dette. I valget mellom britisk finstemthet og tysk grundighet, foretrekker jeg engelskmennene. Dessuten får de med seg den varme og fine Chandos-lyden som gjorde Tsjaikovskij-innspillingene med Oslo-filharmonikerne på begynnelsen av 80-tallet til de beste versjonene av Tsjaikovskijs symfonier som den dag i dag finnes på CD-markedet.
Men som sagt, halvtimen med besettende filmmusikk holder i lange baner for undertegnede.
