Sibelius: Fiolinkonsert d-moll op. 47, Serenade g-moll op 69b, Sinding: Fiolinkonsert nr. 1 A-dur op. 45, Romanse C-dur op. 100
Henning Kraggerud – fiolin, Bournemouth Symphony Orchestra dir.: Bjarte Engeset Naxos 8.557266N
Det er Henning Kraggeruds Sibelius-tolkning som er av den største interessen på denne CD’en. For min del ble det Sinding. Dette er musikk jeg ikke har hørt før og interessen ble derfor parret med stor nyfikenhet.
Sinding skrev i alt tre fiolinkonserter. Den første var ferdig i 1898. Da hadde han alt i nesten tyve år vært etablert som Norges store komponist, arvtakeren til Grieg og Johan Svendsen. Førstnevnte var i ferd med å dempe ned sin konsert- og reisevirksomhet som en av samtidens store navn mens Johan Svendsen hadde omtrent inntatt komplett komponisttørke i sin stilling som ‘generalmusikkdirektør’ for det Kongelige Teater i København. Her var han fullt aktiv som Det Kongelige Kapells sjefsdirigent og derved en ledende figur i dansk musikkliv.
Denne fiolinkonserten er frisk og freidig. Den åpner majestetisk med brede malende strøk. Andresatsen er en andante i tradisjonell melodiøs stil mens sistesatsen fyker av gårde over stokk og stein i befriende herlig gallopp. Konserten er befridd for den store mare i Sindings generasjons komponister, det oversvulstige tjukke og ikke minst lange nesten intetsigende tonespråket. Her er det kort, bare 20 minutter for en fiolinkonsert er noe vi ikke alltid opplever. Sindings romanse i D-dur op. 100 følger konserten. En sympatisk komposisjon som han skrev i 1910.
Men så var det Sibelius. Koplingen mellom Sinding og Sibelius har vært gjort før. Bare ni år skilte dem i alder men selv om uttrykket i musikken ble svært forskjellig, kompletterer de hverandre godt, Sibelius med sine lyse, lette og særpregete originale farver og Sinding med sitt langt mer tradisjonelle og noe “tyngre” tradisjonelle musikkspråk og formoppbygging.
Det blir stort alvor av det når man går løs på det forrige århundrets kanskje mest spilte fiolinkonsert. Henning Kraggerud har i år feiret store triumfer. Som årets festspillartist ved Festspillene i Bergen fikk han stor oppmerksomhet i presse og media. Med så å si daglige konserter fikk også festspillbesøkende anledning til å stifte bekjentskap med ham.
Vi har hørt ham i Sibelius før for hele seks år siden. Her er det snakk om et verk som passer utøveren svært godt. Han får bruk for både sin virtuositet, sitt lette og lyse sinn og får anledning til å utøve litt dvelende følsomhet. Det er det sistnevnte som er sjarmerende med unge Kraggerud. Han eier ennå noe av barnets troskyldighet og sjarmerende naivitet samtidig som han er moden og en virtuos av rang. Om vi skal trekke fram noe ved framførelsen er det at han selvsagt virker langt mer moden og sikker enn sist vi hørte ham i denne konserten. Dette kommer fram i uttrykket, som er svært talende. Spill førstesatsens cadenza en gang til og få med deg at han er langt mer sikrere og rolig i sin fremførelse enn før. Musikken blir talende, langt mer enn en framføring.
Dessverre er det ofte å si om Naxos-utgivelser at de er rått og røfft gjort. Men dette kan ikke sies om denne utgivelsen. Bjarte Engeset gjør en virkelig flott jobb i sin ledelse av Bournemouth symfoniorkester som spiller med langt mer innlevelse enn rett fra bladet.
Det som imidlertid trekker ned er det åpenbare misforhold mellom Kraggeruds entusiasme, hans tempo og orkesterets manglende evne til å følge ham fullt ut. Dette merker vi særlig i førstesatsen hvor solistens mer aggressive og lekende spillestil ikke helt får orkesteret helt med seg. Men som helhet er resultatet slettes ikke dårlig. Det man kanskje taper på tempoforståelse i førstesatsen, tar man desto mer igjen i annensatsens dveling, for ikke å si sistesatsen hvor det virker som om orkesteret endelig får lyst til å bli med på leken.
Om vi tør å spå, dette er en utgivelse med den knapt tredve år gamle fiolinisten som vil stå ham til stor ære!
