Jan Kallevik i samarbeid med Haakon Larsen: Xtrm – krig i Oslos gater. Aschehoug 2014 316 s.
En fortelling fra Oslos gater i nær fortid. En fortelling fra 90-tallet.
Jan Kallevik forteller i denne nærmest selvbiografiske boka en historie som for de fleste av oss nærmest var helt ukjent. I det ytre kunne man registrere visse ting. Men at det foregikk på denne måten i Oslos gater så tett innpå oss i en tid ikke altfor fjernt fra oss og så voldsomt og brutalt, er nesten utrolig.
Det er i Oslo – rettere sagt, i Gamlebyen, på Galgeberg og Vålerenga – det foregår. Kampen mellom skinheads og skinheads. Det vil si nynazister – boneheads – og de som så på nynazistene som sine fiender. Skinheads begge to, men den ene gjengen – de egentlige skinheads’ene med røtter i tradisjonen fra Jamaica og Storbritannia – så på nynazistene som nettopp det de var: ekstreme voldsutøvere og terroristiske rasister. De måtte bekjempes.
Det kuliminerte i skyteepisoder og flere drap. Det meste kjente var drapet på norsk-ghanesiske Benjamin Hermansen på Holmlia i 2001. Det utløste massedemonstrasjoner og en mobillisering mot nynazistene som fikk store virkninger. Men allerede da hadde den nynazistiske bevegelsen i Norge på slutten av 90-tallet gått i fullstendig oppløsning.
Den egentlige kampen hadde foregått ute i gatene. Skinheads mot skinheads, av politi og media kalt blitzere mot nynazister.
Jan Kallevik forteller i denne boka at dette er fullstendig feil. Selv har han bakgrunn i Blitz-miljøet men blandt skinheads’en fant han det kameratskapet og samholdet han hadde lengtet etter.
De tradisjonelle skinheadsen hadde bakgrunn i entusiasmen for ska-musikken, øldrikking og et sterkt kameratskap seg i mellom. Etter mønster av miljøet i Storbritannia danner de Sharp (Skinheads Against Racial Prejudice), en antirasistisk skinheadgjeng for å stanse den økende nynazistiske volden. Sharp var organisert etter mobiliseringsprinsippet – raskt kunne være på pletten der nynazistene viste seg i byen – og besto av folk som ble nøye vurdert. Etterhvert utvidet de sitt område til også å bekjemper den økende og plagsomme kriminaliteten på Oslos østkant, særlig stoffsalget
Kampen mot nynazistene resulterte i atskillige episoder, blandt annet på utestedet Maria von Trapp i Møllergata, men også atskillig flere som var ukjente for offentligheten. Nynazistene ble banket ettertrykkelig, men det skjedde også episoder motsatte veíen, hvor nynazistene terroriserte og skapte frykt ved tilfeldige overfall og mishandlinger av folk.
Sharp-skinheads’en var bevisste på at nynazistene skulle få juling, men de skulle ikke alvorlig skades. Bruk av kniv og skytevåpen var ikke akseptert.
Det skal ikke stikkes under en stol at skinheads-miljøet hadde kontakt med kjente motstandsmenn fra krigen. Først Max Manus, siden Gunnar Sønsteby. Også de var fortvilte for passiviteten fra i første rekke politiets side.
Det jeg får ut av denne boka er en sviende og alvorlig kritikk av politi, media og ansvarlige politikere. Myndighetene tillot at psykopaten Willy Haugli fikk herje fritt som byens politimester. Media fulgte lydig opp og bidro til å demonisere Blitz-miljøet og Stein Lillevolden. Pressens logrende holdning er graverende i denne sammenheng. Det ble gjort mer skade enn nødvendig. Eksempelvis unnlot politiet å ta effektive mottiltak etter at den dømte dobbeltmorderen fra Hadelands-drapeme, nynazisten Johnny Olsen, hadde avfyrt skudd i en pub i Oslo og skadet et menneske.
Slikt er ikke bare skandalløst, men det viser en utrolig blindhet fra politi og myndigheter. Det måtte flere rasistdrap til, og en terrorhandling rettet mot huset til en ledende polititopp –Killengren – før det ble fart på sakene. Men da var krigen i Oslos gater på østkanten allerede avgjort med nynazistene som de store taperne.
Kalleviks beretning er et viktig dokument. Han viser at langt inn i vår nære fortid har media og politikere bevisst unnlatt å se virkeligheten i øynene og bidratt til at andre mennesker og miljøer blir begativt framstilt med de konsekvenser det får.
Med erfaringene fra den vonde julidagen for bare få år siden friskt i minne er det viktig med en bok som dette. Den viser oss med klar tydelighet at vi ikke må feste lit til psykopater uansett hvilken posisjon de måtte ha, og den viser oss at norsk presse er utrolig logrende.
Da har den en viktig hensikt.
