Sven T. Arneberg og Kirstian Hosar: Vi dro mot nord
Vega Forlag 2012, 359 s.
For bare få år siden ville en bok som dette være helt utenkelig i norsk språkdrakt utgitt på et norsk forlag. I dag kan vi lese dette med relativt åpne øyne. Skjønt ikke helt, det finnes sikkert fremdeles sår over hva som skjedde under krigen i Norge i april-mai 1940 og det kan forståelig nok rippe opp i de mest betente av disser når vi leser om steder og hus som ble ødelagt og mennesker drept.
Men i det store og hele må bare en slik bok fylle ut et hull i vår historie nå som begivenhetene er kommet på avstand for de fleste av oss. Til en viss grad kan slik lesing fra slike kilder og fra en slik synsvinkel bidra til en bedre forståelse over hva som skjedde disse dagene.
For det første vil jeg si at det tildels er oppmuntrende – i beste nasjonal-sjåvinistiske ånd, for å si det slik – å lese om hvordan tyskerne selv beskriver den norske motstanden og ikke minst motstandsviljen. Vi har i alle år blitt tutet ørene fulle av hvor elendig det norske forsvaret var og hvordan vi la landet åpent for tyskerne. Det er ikke tvil om at Norge var totalt uforberedt og ble tatt på sengen 9.april og at en stor del av offiserene ikke holdt mål eller var nazisympatisører. Men det tyske soldater selv forteller om, viser oss en langt annen side. Framrykkingen av de motoriserte og våpenmessig overlegne tyske styrkene ble gang på gang stoppet og møtte tildels hard motstand, ikke minst fordi de ikke mestret de klimamessig utfordringene med snø, is og sølete veier i vårbløyta. Holder vi oss til de tyske øyenvitneskildringene møtte overfallsmakten virkelig kamp av nordmennene.
Dernest gir dette et mer nyansert bilde av den dristige operasjon Weserübung som Hitler iverksatte med overfallet på Norge og Danmark. Planen var dristig, og i det dristigste slaget, noe som framkommer i disse skildringene. At ikke flere enn krysseren Blücher og fem transportskip ble senket under overfarten må tilskrives ubeskrivelig flaks. Og sør-Norge ble ikke hærtatt på kort tid som Hitler forutsatte og stadig maste om. Snarere tok det over en måned før kontrollen over den sørlige delen av landet var nådd, i nord fortsatte kampene til ut i juni.
Forfatterne bygger på tyske beretninger særlig de stenografiske notatene fra en enkelt soldat, men også dagboknotatene til noen av invasjonens fremste befalshavere. I tillegg er boken usedvanlig rikt utstyrt med fotografier.
Boken er en oppdatert nyutgivelse av en tilsvarende bok fra 1989 men denne nye boken er delvis omskrevet og nye kapitler er kommet til. Den fyller ut et viktig hull i vår krigshistorie.
