Oslo Konserthus 5.5.2010 Dvorák: Fiolinkonsert a-moll, Sjostakovitsj: Symfoni nr. 8, Oslo-filharmonien, Christian Tetzlaff – fiolin, dir.: Jukka-Pekka Saraste
Den åttende symfonien til Sjostakovitsj er tvers gjennom en krigssymfoni. Han skrev den på relativt kort tid i krigsårene 1942-43 med inntrykkene fra krigen og beleiringen av Leningrad sterkt innpå seg. Symfonien er preget av dette. Det er ingen seierssymfoni med jublende fanfarer men tvers gjennom krigssymfoni. Her spiller et enormt slagverk opp med kraftige utladninger og bringer tankene til ødeleggelser og fortvilelse. Symfonien er heller ikke noe vellykket verk – som musikkverk og symfoni. Det som gjør inntrykk er heller omstendighetene den er skapt under og de forholdene folk i Russland (Sovjet) levde under i krigsårene.
Sjostakovitsj er selv født og oppvokst i Leningrad (St. Petersburg). Han tjenestegjorde som brannsoldat ved siden av å sluttføre sin syvende symfoni – Leningrad-symfonien – som ble uroppført som en sterk hyllest til det kjempende Leningrad. Symfonien ble også oppført i den beleirete byen, musikerne ble hentet inn fra skyttergravene. Den ble i løpet av kort tid også oppført i USA og Storbritannia og hadde stor betydning for krigsmoralen i kampen mot nazismen.
Derfor så makthaverne i Sovjet hvilken stor betydning komponisten kunne ha for motstanden mot den nazistiske krigsmakten – som utøvende komponist. Han ble nærmest tvangsdeportert bak frontlinjene. Befridd for hylende granater og bombenedslag kunne han derfor ta fatt på sin oppgave: skrive musikk som kunne mane til fortsatt samhold og holde kampmoralen oppe for fortsatt kamp mot overfallsmakten.
Men verden fikk ingen ny Leningrad-symfoni. I stedet ble det en virkelig krigssymfoni full av krigens inntrykk. Her er skjærende dissonanser og skingrende hyl fra piccolo-fløyta. Det assosieres sterkt med krigens redsler og fortvilelse. Om du opplever at komponisten har levert fra seg et hastverkspreget og mindre vektig verk – musikalsk sett – gjør den desto sterkere inntrykk på grunn av forholdene den var skapt under.
Mye av dette kom fram på denne konserten. Oslo-filharmonien maktet godt å gi uttrykk for den smerte og fortvilelse som ligger i denne symfonien. Særlig å makte det veldige spennet mellom de store utladningene, særlig i slagverket, og de mer stille, sorgfulle og ettertenksomme partiene. Om du ikke akkurat opplevde snertne og lekne melodier som i mye av komponistens øvrige verk eller de jublende fanfarene som i avslutningen av Leningrad-symfonien, gjør musikken uansett stort inntrykk. Vi satt fjetret tilbake.
Christian Tetzlaff er en av vår tids mest markante utøvere på fiolin. Han har i en rekke år stått for solide opptredener over hele verden. Her hjemme har han opptrådt på Risør-festivalen bare for et par år siden. Han har også vært en partner for Leif Ove Andsnes gjennom mange år og de har opptrådt sammen i en rekke konsertsaler over hele verden.
I går spilte han Dvoraks fiolinkonsert i a-moll. Konserten har et svært lyrisk og betagende midtparti og en sistesats med et fengende tema, med slavisk islett. Det sitter lenge i deg etterpå.
Stor jubel i salen og ekstranummer med Bach måtte til for den populære gjesten.
