Krigens gru II

Bjørvika 9.5.2010 Sjostakovitsj: Klaverkonsert nr. 2, Symfoni nr. 8, Oslo-filharmonien, dir.: Jukka-Pekka Saraste, Jens-Harald Bratlie – klaver

Å høre denne symfonien nok en gang men i et akkustisk helt forskjellig lokale i løpet av få dager bare understreker på en langt kraftigere måte hva vi opplevde på torsdagen. Denne gangen fikk orkesteret spilt seg ordentlig ut, det klang på en helt annen måte enn i det akkustisk tørre Konserthuset. Dermed blir opplevelsen noen hakk atskillig større – og sorgen som musikken illustrerer går langt sterkere inn på oss.

Det er krigens gru og sorg Sjostakovitsj tegner opp i sin åttende symfoni. Ingen triumfmarsjer eller livsglade og jublende scener som i den foregående symfonien, Leningrad-symfonien, selv om komponisten hadde fått i klar oppgave å yte sin skjerv til kampen mot den nazistiske overfallsmakten ved å skrive store og patriotiske symfonier. Det var derfor han mot sin vilje ble deportert langt bak frontlinjene og vekk fra sin daglige oppgave som brannsoldat under Leningrad-beleiringen. Det Sjostakovitsj beskriver i den åttende symfonien er den gru og uhygge som krigen i virkeligheten er.

Symfonien ble ferdig først etter at den nazistiske overfallsmakten hadde møtt sin sjebne ved Stalingrad og det syntes helt opplagt at de før eller senere ville bli fordrevet fra Russlands (Sovjets) jord. Men for Sjostakovitsj sto tragedien og gruen som krigen hadde vakt sterkest i ham. Dette ville han beskrive. Dette ville han få fram.

Skriket er stort, vi assosierer sterkt med Munchs kvinneskikkelse der orkesteret kaster sine fortvilte utbrudd mot oss. Vi assosierer også med andre verk som skildrer krigens redsler og gru, som eksempelvis Picassos Guernica.

Framføringen i operahuset i Bjørvika bare understreker at dette huset ligger milevidt foran byens konserthus når det gjelder akustikken. Musikkverkene endrer fullstendig uttrykk og karakter. Det blir som mellom natt og dag. Som vi hørte på konserten i fjor, blir den musikken vi hørte i det tørre konserthuset noe helt annet i Bjørvika. For et år siden var det Schönbergs pistrere fioliner som i Konserthuset låt som kald og utadvendt tolvtonemusikk, i Bjørvika ble det samme musikkstykket – Erwartung – varmt og levende, faktisk vakkert! 

I går opplevde vi at musikken rett og slett ble mye sterkere, at budskapet nådde fram til oss på en kraftigere måte enn tre dager før. Eksempelvis har celloene noen selvstendige partier i førstesatsen. I Bjørvika låt dette varmt og levende, rett og slett himmelsk midt opp i all den gru og sorg musikken ellers skal illustrere. Og de mektige slagverkspartiene – som er noe av symfoniens essens – kom atskillig bedre fram under slike forhold. Bratsjenes stakkato innledning på tredjesatsen ble som snatrende maskingeværsalver.

Konserten ble innledet med at Jens-Harald Bratlie gjorde sin første konsertopptreden på flere år. Den eminente stjernepianisten har viet sin tid til administrative oppgaver, bl.a. som rektor ved Musikkhøyskolen i mer enn et ti-år. I den andre klaverkonserten til Sjostakovitsj slo han kraftig til. Maken til energisk og overbevisende spill må vi lete lenge etter! For oss syntes det som om han hadde skrudd opp tempoet noen hakk og drev seg selv i de vanskeligste partiene med fingerøvelsene som en demonisk prøve: dette skal gjennomføres, dette skal jeg vise at jeg får til! 

Og med glans! Maken til spill!

Klaverkonserten ble skrevet til sønnen Maxim som på 1950-tallet skulle opp til viktige eksamener i klaverspill. Spøkefuglen Sjostakovitsj fornekter seg ikke, i sistesatsen gjør han bruk av Hanons klassiske fingerøvelser. Konserten kan uten vanskeligheter la seg framføre med kammerensemble men i går hadde man gjort bruk av fullt symfoniorkester.

Stor begeistring for Jens-Harald Bratlie i går. Det vanket også ekstranummer, selvfølgelig Sjostakovitsj og den første av hans Fantastiske danser, skrevet som 16-åring.

Å oppleve Oslo-filharmonien i Bjørvika er rett og slett en unik opplevelse. Selv om det ikke var helt fullt i går var det likevel langt fler enn på konserten dagen før med et visst annet orkester. Det gjenstår nok en konsert til med Oslo-filharmonien i Bjørvika ndenne sesongen: i juni kommer Kent Nagano for å dirigere en konsertant framføring av Richard Strauss’ Die schweigsame Frau.