Annette Storeide: Norske krigsprofitører, Et skarpt søkelys på norsk krigsindustri, Gyldendal 2014 415 s. 
En bok som aldri skulle vært gitt ut – i denne formen. Emnet er for viktig til at et seriøst forlag kan tillate seg å sløse med papir og trykksverte på noe slikt. For å være ærlig: dette var dørgandes kjedelig, så å si umulig å komme gjennom.
Forlaget skulle ha ytt betydelig hjelp til forfatteren. For hennes faktiske kunnskap er det ikke noe å si på. Den er overbevisende, fyldig og sterk. Men framstillingen er så å si håpløs. Finnes det ikke krefter innad i forlaget eller litt utenom som kunne ordne og forberede stoffet og gjøre det mer mottakelig for leseren? Det finnes i hvert fall nok av journalister i dette landet!
Dette stoffet rammer oss i vår selvtilfredse verden. Vi er på en måte vokst opp med heltene fra den annen verdenskrig og har på et vis godtatt at slik er det, at landet vårt i fem år besto av de hardbarkete heltene fra skauen i beksøm og anorakk.
Boka om jødene i Norge og denne om krigsprofitørene setter en effektiv stopp for slik idealisering. Her ramser Storeide opp med grundig dokumentasjon at norske industriledere allerede mens kampene mellom tyske overfallsmenn og norske soldater raste i aprildagene 1940 og utover våren, var opptatt med å treffe viktige avtaler med den tyske krigsmakten.
Dette samarbeidet var særlig utstrakt i den første delen av krigen. Det er faktisk litt oppsiktsvekkende sett med denne tids briller at framtredende nordmenn stort sett uten forbehold logret for okkupantene og var villige til å strekke seg langt og lenger – for å oppnå profitt. Og i mange tifelle, kom svært billig fra det etter at krigen var slutt – med feit lommebok. Ikke minst, at mye av det vi ser i etterkant av krigen, som eksempelvis aluminiumsanleggene i Årdal var resultatet av det som ble planlagt og igangsatt under krigen – med tyskerne som pådrivere.
Hennes beretning viser hvordan norske næringslivsledere utviste feighet og unnfallenhet og var behendige med å skifte kappe etter vinden. I 1943, etter Hitlers store nederlag ved Stalingrad, satset de mer og mer på den andre krigførende siden og forsøke å fryse ned sitt samarbeid med tyskerne. Men gjort var allerede gjort og spist var spist.
I tillegg kom det forhold at norsk tungindustri som ble ansett å være i tyskernes tjeneste, ble utsatt for store bombeangrep i tiden som fulgte. De spektakulære tungtvannsksjonene på Rjukan er en side av det, en annen var bombeangrepet mot de andre industrianleggene på Rjukan som kostet mange norske sivile menneskeliv. Hydros anegg på Herøya ble også rasert. Alt dette gjorde at viljen til samarbeid stoppet etterhvert delvis opp. Det lar seg ikke skjule at noen etterhvert faktisk innså hva de hadde vært med på og gjorde det de kunne for å bremse opp.
Boka er fyldig dokumentarisk og har et overbevisende kildemateriale. Forfatteren skulle hatt assistanse av forlaget, skrivekyndig hjelp som kunne gå inn og bidra til å gjøre stoffet mer levende. Slik resultatet nå er blir det tungt å komme gjennom denne boka, til tider rett og slett kjedelig. For mange oppramsinger, møter og atter møter.
Det kunne være tilstrekkelig dramatisk nerve i et emne som dette som det gikk an å spinne en interessant dokumentarbok rundt. Eksempelvis kunne man følge tankegangen om tvilen, hvor langt skulle man strekke seg? Eller raske innsmett og bilder fra de faktiske kampene, enten de var ved Dombås, ved Narvik eller for den saks skyld på østfronten og sette det opp mot det krigsmateriell som var brukt her – av tyskerne og deres allierte. Hvor mye hadde norsk industri bidratt med her? Eller mer direkte: hvordan kunne norske soldater oppleve at norskprodusert våpenmateriell ble brukt mot dem?
Dette er saker det går an å henge en atskillig mer dramatisk utforming på slik at stoffet engasjerer og at det blir mer levende for oss. Ikke minst at det virkelig synliggjøres hvor hardt engasjert norske industriledere var på denne tiden.
Uansett er slike opplysninger som Storeide bringer fram verdt å få med seg særlig i tider som dette da Norge faktisk på verdensbasis er en av de største eksportører av død og djevelskap i verden, som en viktig og høyteknologisk våpenprodusent og våpenselger. Vi skal jo vite at det ikke bare er norske leger som drar til Gaza for å hjelpe mennesker som utsettes for barbariske handlinger, de rakettene og bombene som treffer hus og sykehus og lemlester tusener kan ha deler av norsk opprinnelse i seg, eksempelvis styringsmekanismene.
Alt for profitten. Nå som da.
