Oslo Konserthus 26.9.1997: Concerto grosso, Berlioz: Kongelig jakt og storm fra Trojanerne,
Marcello: Trompetkonsert, Janson: Norsk Dans for kornett og strykere, Richard Strauss: Also sprach Zarathustra, Ole Edvard Antonsen – trompet, kornett, Oslo-filharmonien
Teatrene i Oslo sliter hardt for tiden. Publikum vil ikke komme å se de forestillingene som tilbys.
Det samme kan man neppe si om Oslo-filharmonien. Selv om vårt fremste symfoniorkester også det siste året har kunnet registrere en svak nedgang i publikumsbesøket, har det skutt nær en innertier med sitt ungdomsprosjekt Concerto Grosso.
Strategien er den samme som Stavanger Symfoniorkester med stor suksess iverksatte for noen sesonger siden: få ungdommen inn i konsertsalen. Men virkemidlene er noe forskjellige. Mens Stavanger satser på skolekonserter som grunnlag, endrer profil og image av et høytidelig symfoniorkester med kuule fotografier og spesielle ungdomstilbud på fredagskonsertene, setter Oslo-filharmonien ressursene så å si utelukkende inn på det siste.
Foreløpig er det for tidlig å si om dette blir noen varig suksess. Det tar tid å vende vaner og skape et nytt miljø. Men skal man dømme ut fra sesongens første konsert i Concert Grosso-serien, bør Oslo-filharmonien notere at man alt er godt på vei.
Det var ikke bare selve menyen som var vellykket, men også rammen rundt selve konserten: diskusjon om Niteszche, filmmusikk og humørfylt presentasjon av aftenens hovedverk: Richard Strauss’ Also Sprach Zarathustra – praten med samtidskomponister som Alfred Janson og Rolf Wallin, hvor sistnevnte slo til utenom programmet med et stykke improvisert musikk for ballong og mikrofon som gikk rett hjem – uten tvil kveldens høydepunkt! Også at man kan slappe av i Konserthuset etter konserten hvor Stig Nilsson og andre medlemmer av orkesteret slo noen uærbødige låter.
Denne rammen rundt konserten er så uakademisk og så blottet for snobbete ritualer, at den umiddelbart virker avslappende. At man på denne måten kan få ungdom i tale – og også andre som ikke har som vane å gå på symfonikonserter – er utvilsomt. Men er det ikke selve musikken man kommer for å høre?
Jovisst. Til denne abonnentkonserten hadde man blandet i hop et variert program – som kanskje kunne virke noe popularisert men som også inneholdt noe så sjeldent som en norsk urframførelse kvelden før av Alfred Jansons norske dans for kornett og strykere.
Men Alfred Jansons konsert – framført av Ole Edvard Antonsen – ga like lite spenning som den foregående trompetkonserten av barokk-komponisten Marcello. Noe uinteressant ble den faktisk. Men bevares, Antonsen blåser riktig bra, og som det ble sagt fra kvinnelig hold i salen: Gutten har jo et riktig sexy hofteparti!
Hovedverket ble derfor Richard Strauss’ mektige tonedikt Also Sprach Zarathustra. Det man savnet i de kanskje noe løst hengende verkene før pausen, tok orkesteret og dirigentenEmmanuel Krivine til fulle igjen etter pausen. Honnør bør Krivine ha for sin beherskete gjennomføring av den kjente åpningsfanfaren. Altfor mange dirigenter tar den helt ut og gjør dette til et slags Elvis-show som fratar resten av musikken mye av sin kraft.
Slik kunne Richard Strauss store tonedikt framtre som et stykke helhetlig musikk.
På tross av den praktfullt framføringen av Richard Strauss, vi holder likevel på at kveldens høydepunkt var Rolf Wallin!
