Kulturpolitikkens historie

Med unntak for en viss periode i forrige århundre og det norske sosialdemokratiets utjevnende almenngjøring de siste tiårene, er det neppe noe vi kan hoppe i taket over når det gjelder kulturpolitikken her til lands. Det nordiske landet med den flotteste katedralen nord for Køln – og verdensnavn på forfattter-, bildekunstner- og toneskapersiden – kan på langt nær komme opp mot våre naboland når det gjelder kulturpolitikk de siste to hundre år. Mens kulturhusene framfor noen annen, de nasjonale operaene, ble innviet for langt over hundre år siden i våre naboland – og deres ensembler teller flere hundre år på baken – er vårt eget nasjonale bygg ennå ikke ferdigstilt. Det hjelper ikke at heller det ser ut til å bli Nordens flotteste, for fast operavirksomhet fant ikke sted her i landet før på 1950-tallet, mens Stockholm for sin del kan snakke om Drottningholm og 1700-tallet, og København….

Så vi har fælt lite av å være stolte over. Når vi i disse dager feirer at det er bare 100 år siden verdensdramatikeren Ibsen døde, nevnes det bare i en bisetning at han nærmest rømte landet og bosatte seg utenlands i tredve av sine mest skapende år. Dette til tross, Ibsens tid var noe av det mest positive i norsk kulturhistorie. Norge ble berømt for sitt intellektuelle liv og kunstnere og ble framhevet som eksempel over hele Europa.

Nå kommer denne boka ut i en tid hvor en får mistanke om at forfatterne har en bestemt tanke bak utgivelsen. Frykten for at de ‘ikke-kulturelle’skal ta over styre og stell er økende og sannsynligheten er heller ikke liten om noen få år. Det norske folk vil fort for alvor se hvordan denne ‘eferpeiske’ likegladsflirt lett kan føre til et kulturelt ødeland for oss, eller popcorn og filmstjerner. For man må jo ta folk på ordet – må man ikke?

Boken viser i hvert fall vi kan være stolte av vår unge nasjon. For mye er oppnådd. På kunstens og kulturens område er vi kommet atskillig lenger enn hva folketallet skulle tilsi. Derfor er det nyttig å se bakover, hvordan politikerne for over hundre år siden så på kunst og kultur som nasjonsbyggende, at vi her skulle få vår identitet bekreftet og våre mindreverdighetskomplekser begravet.

Folkeopplysningstanken har også vokst seg sterkere med tiden før vi i etterkrigstiden har fått en sosialdemokratisk (her i betydning alle våre politiske partier minus ett) utjevning hvor ideen om kultur til alle – det utvidete kulturbegrep – har satt dype spor etter seg i det norske samfunnet. Og her tenker vi ikke på det noe latterlige utslaget av denne likhetspolitikken, at enkelte i denne utjamningsrusen fikk seg til å utdele kulturpriser til traverhester!

To knurrende løver er i så måte en fyldig bok som både trekker perspektiv bakover og gir en grei oversikt over kulturpolitikken her hjemme de siste to hundre år. Så greitt og ufarlig er dette framstilt at en for de siste femti årenes vedkommende nesten føler seg henført til en prikkfri bryåkratisk lesebok, med korrekte tall på alle prp.’er, forslag og utredninger. Her savnes en kritisk hånd!

For det er dette som er framstillingens svakhet. I sin akademiske korrekthet bærer den altfor mye preg av lærebok framfor et skrift som skulle vekke til ildfull debatt eller stille ettertanke. Men mye taler for at dette kan nok også være meningen….

Derfor får vi ikke vite så mye om problemstillingene og debatten rundt det ‘utvidete kulturbegrep’, heller ikke den veldige omveltningen som har skjedd i norsk kulturliv de siste femti årene. En uvitende leser kan fort få inntrykk av at eksempelvis teatrene i Norge er og alltid har vært et offentlig tiltak. Hvilket de ikke er, helt opp til vår tid eksisterte de som private aksjeselskap. Det måtte en tidligere Milorg-leder og forsvarsminister til for å topedere ut de private interessene i norsk teaterliv. Dette skjedde først i årene rundt 1970! Debatten om dette rumlet faktisk rundt i avisspaltene i to sekler etterpå! Denne støyen gir ikke boka noe innsyn i, og da kan man si at det til en viss grad er akademisk korrekt at det offentlige skjenket tomt til Nationaltheatret – som landets ledende teater – midt foran kongens slott i Oslo sentrum og ga forsiktige symbolske bidrag helt fra starten.

Men som det er tilsiktet, som en lærebok og oversikt over vår kulturpolitikk holder dette mer enn gjerne mål. Da er det kanskje håp om at enkelte vil ta til seg noe av lærdommen. For frykten for at vi går inn i en kulturell istid er betydelig.

Derfor trenger vi bøker som dette.