Anne-Britt Gran og Donatella De Paoli: Kunst og kapital, PAX forlag 2005 257 s.
Det må bare innrømmes. Undertegnete er av de uforbederlige som ikke greier å få med seg hva som skjer i den nye tid. Jeg er fortsatt like opphengt i min 68-forestilling om at kunst og kapital – børs og katedral – tilhører to forskjellige verdener. Selv etter å ha lest denne boka.
Dessverre, får en si. For forfatterne er overbevisende i sin dokumentasjon om hvordan ‘skjønnheten og udyret’ møtes på dagens arena. Den ene skal nå mer ellere mindre være avhengig av det andre. Kysset er altoppslukende, ja det blir nesten som et intenst samleie. Joda, i reklamens verden vet vi at det så å si alltid har vært slik. Kittelsen laget designet på en del produkter som over hundre år etter fremdeles er gjenkjennelige for de fleste. Andre kunstnere har opp gjennom årene også bidratt med sitt.
Det er synd at forfatterne ikke kan huske Kittelsen eller for den saks skyld Lohengrin som de fleste nordmenn kjenner som en søt Freia-sjokolade og ikke en Wagner-opera. For det hadde styrket denne boka atskillig om de kunne trekke fram slike eksempler som er noe man rett og slett er flasket opp med.
I stedet blir plassen gjentatte ganger brukt på å forklare hvordan Odd Nerdrum har ‘smeltet sammen’ med den nye tid, og opptrer i ny rolle som ‘håndtverker’ i kjortel, atskillig hevet over kunstens trivielle verden. Eller hippe danske og nederlandske mer eller mindre vellykkete prosjekt.
Forfatterne tar mål av seg til å vise at kunstnere er avhengig av penger for å leve – derav må de også komme inn under ‘udyrets’ innflytelse og sfære og gjør seg avhengige av dets omfavnelser. Men børsen ser seg også om etter nye måter å tjene penger på og inspirasjonen fra kunstens verden er noe som ikke bare gjør seg gjeldende i reklamen. Langt viktigere er det innovative, fantasien, den måten kunstnere arbeider på, enten de gjennom et prosjekt – en forestilling på et teater – går helt og fullt inn for en oppgave, eller de bruker sine evner til å se framover og oppdage nye ting.
Slik har dagens næringsliv gjort seg nærmest avhengig av å bruke kunsten, eller eventyret og fantasien for den saks skyld, for å oppdage nye måter å se et produkt på, sin organisasjon eller måter å tjene penger på. Bare det å innrede sitt produksjonssted – kontor? – er en del av dette. Grønne og blå eller kreative varme farver på veggene?
Slik sett har forfatterne gjort en bra jobb. De har bakgrunn fra universitet og høyskole, teatervitenskap og fagfelt som kultur og ledelse. Det er særlig med denne bakgrunnen at de blir for grunne og skjærer for lett over. Mye av det grunnleggende i møtet mellom de to verdener blir vi lite kjent med. Akademikere på det nivået de er burde være såpass kjent i det praktiske liv – og med psykologi og sosiologi – at de burde vite bedre enn å servere dette så tilsynelatende enkelt.
Det er riktig som de skriver at møtet mellom ‘udyret og skjønnheten’ er et annet i dag enn for ti-tyve-hundre år siden. Det er også riktig at det er mange likhetspunkter som kan gå igjen. Men fremdeles er det slik at det grunnleggende fortsatt er forskjellig. I Norge, som i de fleste europeiske land, har vi gudskjelov ikke blitt bitt såpass hardt av den fremskrittsvennlige politikken at vi mener at kunsten bør greie seg selv som et hvilket som helst annet såpestykke i kampen om markedets gunst. Fremdeles anerkjennes kunsten som et gode i seg selv, som en verdi som med store midler skal opprettholdes slik at flest mulig skal få anledning til å ta del i den. Selv Tony Blair gjorde norsk sosialdemokratisk tankegods fra 60-årene til sin da han bevilget offentlige midler til gjenoppbyggingen av Covent Garden i London for noen år siden. Det var som å høre Jens Chr. Hauge i reprise da den britiske statsministeren satte som forutsetning for statlige bidrag at billettprisene heretter skulle holdes nede på et nivå som gjorde det mulig for alle å gå i den britiske stasoperaen.
Møtet mellom sponsor og kulturinstitusjon lar seg dessverre i dag altfor tydelig leses i de tomme benkerader på de beste plasser på en forestillling eller konsert som i lang tid har vært utsolgt. Men som Hydro og Oslo-filharmonien erfarer har et vellykket forhold mellom sponsor og kulturinstitusjon utrolig mye å si for begge parter.
Det er riktig som forfatterne hevder at framtidsrettet virksomhet har mye å lære av kunsten. Og la ikke dette bli en sovepute for kulturlivet, men en stimulans til å heve kulturbudsjettene slik det nye grønn-røde samarbeidet lover – se vår kommentar i Kulturspeilet.
Der jeg mener man i altfor liten grad, eller ikke i det hele tatt, har berørt forholdet mellom ‘udyret og skjønnheten’, er de rent menneskelige aspekter. Næringslivets verden er analytisk og rasjonell, kunstens er det stikk motsatte, abstrakt, rotete og usammenhengende. De mennesketyper som oppstår har karakteristikker som enkelt kan sies å bli preget av dette. Selvfølgelig kan man lære av hverandre – fornuftige mennesker gjør alltid det – og i vår hybride transeverden hvor det meste kombineres og forandres vil man også se masse eksempler på en rotete og vellykket næringsleder som ikke har struktur hverken på seg selv eller sitt daglige. Men i denne uordens verden må det være lov å spørre, når blir kunsten ‘fornuftig’?
La oss håpe at den aldri blir. Teater og litteratur skal stille nye spørsmål og bildekunsten skal avdekke de sider av menneskesinnet vi (ennå) ikke er kjent med. Som musikken som skal få vår estetiske sanser til å vibrere og utløse ting ved oss som vi ellers ikke får fram. Kunsten skal alltid stille spørsmål og komme med de mest umulige og ikke-tenkbare innfallene.
Selv børsen må her gi seg – selv om den har mye å lære.
