Stephanie Dumont: Trøbbel, Kagge forlag 238 s.
 Sarah Flor er i slutten av tyve årene og art director i reklamebyrået Joker. Hun er en av de hippe i hovedstaden, og får godt betalt for å påvirke folks hverdag. Hun synes selv at hun mangler utfordring, Og at folk ikke forstår hennes kreativitet og innsikt.
Hun møter kunstneren Simen, som hun forelsker seg i. Han er svært imot reklamebransjen og alt den står for og har problemer med å skille Sarah fra bransjen hun arbeider i. Dessuten er han ikke helt ferdig med sitt gamle forhold. To av reklamebransjens guruer kommer til Sarah og ber henne begynne å jobbe i deres nystartede reklamerbyrå. Sarah tar jobben nesten uten å nøle, men finner ut at gresset stort sett har samme farge overalt, og at hun må gjøre noe drastisk. Stéphanie Dumont er vel Norges mest kjente reklame-person, kanskje med unntak av Ingebrigt Steen Jensen. Hun har jobbet som art director og kreativ leder i reklamebyråer i ti år. Dette er hennes første roman. Dumont gir oss her innsyn i miljøet sitt. Vi får lese om hvordan reklamekampanjer blir til, kundemøter, foto opptak og tilhørende oppstyr i media. Hun inviterer oss også med på bransjens faste ritualer, som Cannes ö festivalen, julebord og Gullblyanten. Romanen gir et detaljert, usminket og forsøksvis humoristisk innblikk i bransjens hverdag. Boken prøver å sette et kritisk søkelys på hvordan reklame påvirker folks verdier, men undertegnede syns hun går seg litt bort i alt kunstsnakket. Men det er tatt høyde for at sånne som meg mener slikt som dette, i og med at hun lar en tekstforfatter gi ut en bok i denne romanen, og hun lar oss også lese utdrag av kritikkene til den fiktive boka, noe som er drivende bra gjort; ta anmelderne på senga ved å ta fra dem jobben og gjøre den sjæl! Jeg syns også at boka er litt overfladisk og lettvint og at slutten ikke er så realistisk at hovedpersonen skyter seg selv så kraftig i beinet og ødelegger egne fremtidsmuligheter. Men det er vel kanskje slik den bransjen fungerer? Uansett kan hun det hun driver med hun klarte jo å få hele sider i tabloidpressen på grunn av en eneste setning (som ikke har noe med handlingen i romanen å gjøre, en gang) – en hentydning til at et kvinnemenneske i TV2 har/er en hønsehjerne. Nok en gang nærmest genialt! Det pirrer nysgjerrigheten og får folk til å kjøpe produktet i dette tilfelle denne boka. Ja, Stéphanie Dumont kan jobben sin, vet å selge, og jeg lurer på om hun klarer å jobbe videre som forfatter å fortsette å selge bøker? |
