Kurt Weill: Konsert for fiolin og blåsere op. 12 (1924), Peteris Vasks: Konsert for fiolin og strykere “Tälä gaisma” (“Fjerne lys”) (1996-97)
Anthony Marwood – fiolin/dirigent, Academy of St. Martin in the Fields, Hyperion CDA67496
Denne CD’en byr på et sjarmerende møte med Kurt Weill og hans fiolinkonsert samt latvieren Peteris Vasks’ konsert. Selv om et hav av tid skiller de to, utfyller disse to konsertene hverandre. Kurt Weills verk er friskt og energisk, laget av en ungdom som vil gjøre verden oppmerksom på sitt talent og sin skaperkraft – som slo til med et brak bare et par år senere med Tolvskillingsoperaen – mens Peteris Vasks verk er et uttrykk for den modne komponisten som fyller sin musikk med melankoli og livserfaring. Også tittelen om de “fjerne lys” er en allorgi på stjerner som glitrer millioner av lysår borte.
Weills konsert er skrevet for blåserakkompagnement mens Vasks holder seg utelukket til strykere. Den meditative stemningen i Vasks konsert kontrasterer Kurt Weills ekspressive uttrykk.
Kurt Weill skrev sin konsert rett etter at han måtte avslutte komponiststudiene i Berlin med Busoni på grunn av dennes sykdom. Schönberg tok forøvrig over denne stillingen. Konserten er sjarmerende og uttrykksfull og er et godt bevis på det minimalistiske direkte musikkspråket han senere kom til å gjøre bruk av eksempelvis i Tolvskillingsoperaen.
For Peteris Vasks er det anerledes. Skygger av fortiden, i dette tilfellet Sovjets okkupasjon av Latvia, ligger indirekte over konserten. Den er tilegnet fiolinisten Gideon Kremer og deres felles referanser kan leses gjennom tonene. De melankolske tonene, særlig mot slutten av konserten, fører assosiasjonene mot polske Górecki.
Det er riktig å gjøre en innspilling som dette med Academy of St. Martin in the Fields. Nettopp dette orkesterets basis som et ‘forstørret’ kammerorkester gjør at solist og dirigent Anthony Marwood får orkesteret direkte og nært i tale. Resultatet blir sympatisk. Engelske Hyperion er et CD-selskapene som ikke lar seg nevneverdig påvirke av den nyere tid. Ufortrødent fortsetter de med å sende ut klassiske CD’er til et smalt og stadig svinnende marked. CD-coverne er brysomme å få opp og CD’ene virker som limt inne i boksen. Men dette er noe av det som sjarmerer ved plateutsendelser fra dette selskapet!
