Verdi: La Traviata
Eteri Gvazava, José Cura, Rolando Panerai
Orchestra Sinfonica Nazionale della RAI dir.: Zubin Mehta Teldec 8573-82741-2
Når man hører en innspilling av La traviata som er nær noe av det beste man noengang har vært borte i, blir man ikke baree jublende glad. Her blir man også stemt til æresfrykt. For platehistorien er full av store innspillinger av denne Verdis mest framførte opera, og da bør man ha tunga rett i munnen ved å utlevere superlativene.
For det andre er dette filmmusikk. CD’en er spilt inn for filmen av samme navn. Verdis store opera er i filmversjonenen gitt navnet La Traviata à Paris i regi av Vittorio Storaro og dette er ‘lydsporet’ til filmen. Den er gitt tittelen fordi tonen i filmen skal forsøke å fange Paris som ‘lysets’ by, der alt skjer i en virvelvind av liv.
Dette kan vi ikke uttale oss om, for her har vi bare musikken til filmoperaen. Og den er storartet nok!
En ting er at tenoren José Cura stiger fram som en av vår tids desidert fremste, og en verdig etterfølger til Pavarotti/Domingo/Carreras, i den grad man kan snakke om arvtagere for utøvere som er fullt oppegående og som Domingo og delvis Carreras befinner seg i full vigør som utøvere. Men der førstnevnte mer og mer beveger seg i retning av nye utfordringer som Wagner-heltetenor, dirigent og operasjef, tar Cura utfordringene i standardrepertoaret på strak arm. Her gjennomfører han rollen som Alfredo på en måte man må gå langt tilbake for å finne tilsvarende til. Best av alt: han synger ikke for galleriet som en av tre-tenorene på galla-konsert. Her er det kontroll og innlevelse i stedet.
Og han er ikke alene. Vi stifter bekjentskap med den nye sopranenEteri Gvazava som vi praktisk talt vet svært lite om til nå. Det eneste vi har registert om henne er at hun sang i Cosi fan tutte i Bologna forrige sesong og skal synge Violetta på Torino-operaen til våren. Hun blir et svært interessant navn å følge utover.
Vi må også utdele blomster til den framføringen med Orchestra Sinfonica Nazionale della RAI som Zubin Mehta dirigerer. Dramatisk, kontrollert og storslagent gir de gemytt og kulør til Verdis musikk. Og de dramatiske øyeblikkene er der i fullt monn.
Dette er en innspilling som vil ruve høyt av alle de innspillingene som denne operaen har fått gjennom årene. Og de er ikke rent få for Verdis mest framførte opera eksisterer i atskillige versjoner på CD.
Filmmusikk? Javel, bare det er på denne måten tar vi det så gjerne.
