Lærdommer

Operasjef Currans avgang har gitt oss endel lærdommer.

Først og fremst over den begredelige tilstanden i store deler av norske media. Det er først og fremst mangel på elementær kunnskap som er framtredende. Dernest manglende vilje til å grave i og gå bak nyhetene. Rett og slett undersøke.

For å ta det første: våre to sentrale TV-kanaler presenterer nyheten som at Curran er Bjørvika-operaens sjef, eller rettere sjef for Den Norske Opera & Ballett. Det er han ikke. ‘Sjefen for det hele’, for Den Norske Opera & Ballett i Bjørvika, heter Tom Remlov, og han har formelt tittelen av administrerende direktør. Under seg har han operasjef Curran, ballettsjef Giljane og musikksjef Fiore. Disse tre er sidestilte. Curran er altså ikke sjef for balletten, som TV-nyhetene kunne gi inntrykk av.

Grepet med en administrativ leder på topp var noe Trond Giske fikk til i sin tid etter mønster av forholdene på de fleste store scenene rundt i verden. Ordningen vakte ramaskrik hos enkelte teatersjefer her til lands, da de (også kanskje med rette?) så dette som et inngrep i deres enevelde og muligheter til selv å ‘forsyne seg’ av godbitene uten noen over seg. Det skal ikke legges skjul på at de uheldige erfaringene ved enkelte teatre, bl.a. Nationatheatret som faktisk var på konkursens rand for ikke så mange år siden, spilte inn her. Det var også Nationatheatrets ryddepike og den som fikk orden på forholdene der nede, Ellen Horn, som fikk i oppgave å lose ordningen igjennom som styreformann ved Den Norske Opera & Ballett.

Dernest må vi stille spørsmål ved pressens manglende evne til å undersøke skikkelig i sakene og få det rette perspektivet fram. Det har lenge vært kjent at ikke alt fungerte like godt mht. til den relativt ferske Curran. Han kunne være brå og oppfarende og kunne tenne skikkelig. Som han sikkert gjorde i et sagnomsust møte med komponist Cecilia Ore i sin tid. Det er ikke uvanlig at sterke kunstnere også er sterke personligheter og at de nødvendigvis ikke er født med diplomatisk tunge. Tilspisset blir det når de selv har regien på oppsetninger. Mot prøvetidens slutt ser de gjerne stengslene – i dette tilfelle lover, regler og overenskomster – som den største personlige fienden som står i veien for kunstnerisk utfoldelse. Ikke noe galt i dette. Slik er det bare. Skal man skape kunst, må man ha visjonære folk. Men horisonten innsnevres jo nærmere premieren nærmer seg. Og man må lære seg til å leve med det og ha et sikringssystem som ikke setter økonmien over styr.

En institusjon som et operahus med sine halvt tusen ansatte vil alltid være et ormebol av kryssende ideer, uenighet og ikke minst sjalusi. Av og til gir dette nerve og spenning og kan være viktig for det kunstneriske resultatet. Andre ganger kan det virke destruktivt.

Vi skal ikke blåse opp de sikkert mange tilfellene som har oppstått av konfrontasjoner, uenighet og sikkert utskjellinger nede i Bjørvika de siste årene. Slikt blir å spekulere. Men at vi aldri blir ferdige med debatten om forholdet mellom kunstnerisk vilje til utfoldelse og administrativ styring innen budsjettrammene, er sikkert. Denne diskusjon går rett og slett inn i kjernen av hva det vil si å lede en kunstnerisk institusjon.

Og dernest vil vi anbefale at norske media sørger for at deres medarbeidere innehar den nødvendige kunnskap om elementære forhold før de bringer nyheter ut til det norske folk.

Til selve avgangen vil vi si at vi må se dette i perspektiv. Curran har tilført Bjørvika-institusjonen nødvendig inspirasjon i en viktig periode. Selv om hans tid som operasjef neppe kan sies å være preget av helt oppsiktsvekkende og banebrytende ideer – det er det trygge og solide som har vært kjernen i operarepertoaret i hans tid og ikke det revolusjonære og nyskapende – må det likevel ikke stikkes under en stol at han har et stort ansvar for å ha gjort Bjørvika-huset til en folkekjær og populær institusjon.

At han selv relativt raskt fant ut at dette ikke gikk lenger og at han ville tilbake til det han mestrer best – nemlig å sette opp operaer rundt i verden – skal ikke stå i veien for at vi skylder ham stor takk for den innsatsen han tross alt har nedlagt.