Lang-Lang: Live at Carnegie Hall
Schumann, Haydn, Schubert, Tan Dun, Chopin, Liszt, kinesisk trad. Deutsche Grammophon 474 860-2
Lang-Lang er allerede blitt et kjent navn i konsertsalene. Men det er ikke lenge siden han spilte inn sin første CD for Deutsche Grammophon og dette er et opptak fra hans debutkonsert som soloartist i november 2003 i Carnegie Hall. Den unge kineseren er knapt 21 år og har de siste tre årene skaffet seg et navn som en av vår tids absolutt ledende utøvere.
Han begynte å spille piano i treårsalderen og kom til konservatoriet i Beijing da han var ni. Internasjonale priser fulgte i årene som kom, både i Kina og i utlandet. Det skyldes kanskje mye hans bakgrunn og oppvekst, han er fremdeles offisielt bosatt i Kina, at han har utviklet et fullstendig atypisk holdning til publikum. Han lar seg hverken affisere av mikrofoner, kameraer eller barnesnakk under konsertene. Etter å ha turnet Kina rundt vet han også at han kan ikke forvente et førsteklasses flygel alle stedene han besøker.
En annen detalj bør telle med, det foreligger bilder av ham hvor han i konsertens pause har skiftet den vestlige påfuglkjolen ut med en kinesisk Mao-skjorte i prangende rødt! Slikt gjør man ikke i Carnegie Hall hvis man ikke er sikker på seg selv og vet hva man vil.
På denne dobbelt CD-utgaven presenterer han i hovedsak vestlig musikk, men det er også plass for den kinesiske USA-bosatte komponisten Tan Dun. Og på et nummer akkompagneres han av sin far Lang Guo-ren på det kinesiske tradisjonsinstrumentet erhu. Ikke for å ta for sterkt i men jeg synes dette innslaget absolutt hørte med blant den vestlige musikken. Det er ikke fordi man kan få følelsen av noe eksotisk og fremmed, men fordi pianistens spillestil passer fint med å blande kinesisk tradisjonsmusikk og vestlige klanger.
Lang-Lang er ingen kraftpianist. Han er ingen Svjatoslav Richter som ser på tastaturet som en ren utfordring. For Lang-Lang betyr det mest å spille musikken og framføre den i en atmosfære og ånd som skaper ro og får sinnet stemt ned.
Vi skjønner at denne debutkonserten har vært mer enn magisk. Den kan kanskje også vise seg å stå linje med tilsvarende store øyeblikk i Carnegie Hall. Vi nevner ikke ennå navn som Horowitz og Rubinsteinmen la oss holde oss til en Svjatoslav Richter, for han er kanskje den siste av det forrige århundrets “store”.
Og her skiller forskjellen klart igjennom. Mens en Svjatoslav Richterville holdt seg til Prokofiev eller Rachmaninov – Beethoven, kanskje – er Lang-Lang på sitt mest uttrykkssterke i Haydn og Schubert og ikke Liszt. Det sier i grunnen alt om hva slags pianist vi står overfor.
Han frir heller ikke til følelser a la Debussy. Poesien han får fram i sin Chopin er talende nok.
Dette er magisk. Det er et navn vi allerede nå må merke oss. For han kommer til å være en lysende stjerne og skinne sterkt på den internasjonale artisthimmelen i mange tiår framover.
