En Bruckner-symfoni blir som en lang og majestetisk reise. Du føres inn i et landskap av vakre koraler, hissige fanfarer og utrolig vakker musikk.
Det opplevde vi ved framføringen av hans femte symfoni under ledelse av Jukka-Pekka Saraste.
Oslo Konserthus 28.1.2016 Bruckner: Symfoni nr. 5, Oslo-filharmonien, dir.: Jukka-Pekka Saraste
Den femte symfonien er ved siden av den åttende den lengste av Bruckners symfonier. Den tar vanligvis over fem kvarter å framføre og det er derfor vanlig at når den oppføres, beslaglegger den en hel konsertkveld. Symfonien har spesielle kjennetegn: stor bruk av pizzicatto og fugene vi får høre i sistesatsen.
Å oppleve en Bruckner-symfoni er en mektig opplevelse. Han bygger sine symfonier opp som rene katedraler med bue over bue som hvelver seg lik gotiske himlinger. For sin samtid var han nesten uforståelig og han ble ikke så mye framført særlig for lengden av sine symfonier.
Han var en fremragende orgelutøver og slektskapet til hans symfonier er ikke til å ta feil av.
Når man først vier en kveld til en Bruckner-symfoni blir det en mektig reise og en stortartet opplevelse.
Jukka-Pekka Saraste ledet i sin tid som sjefsdirigent for Oslo-filharmonien flere vellykkete framføringer av Bruckners symfonier. Nå er han på plass med den omfangsrike og krevende femte. Saraste kjenner orkesteret svært godt og han vet hvilke virkemidler det rår over. Han lar den tunge messingen få utfolde seg for fullt. Pizzicatto’ene bruker han bevisst ved å la musikken hvile og få pust.
Vi noterer også at Bruckners hyppige bruk av strengeknipsing skapte spenningsmomenter som gjorde at den massive musikken framsto som mer tiltalende og interessant.
Symfonien ender i en jublende seiershymne. Slik følte vi det også etter nesten halvannen time med så overveldende musikk.
