Oslo Konserthus 1.2.2007 Peter I. Tsjaikovskij: Romeo og Julie, fantasiouverture, Sergej Prokofjev: Fiolinkonsert nr. 2, Claude Debussy: Images, komplett, Sergej Khatsjatryan – fiolin, Oslo-Filharmonien, Ion Marin – dirigent
Oslo fikk for første gang besøk av fiolinisten Sergej Khatsjatryan. Han har på kort tid gjort stor furore i den internasjonale solist-verdenen. Den unge armeneren har rukket å etablere seg som et av de helt store fiolinist-navnene.
Hans første besøk i Oslo faller tilfeldigvis sammen med premieren på Spellemann på taket på et av våre teatre. Det kunne ikke være vanskelig å forestille seg forbindelsen mellom Tevje-skikkelsen – eller Tevjes sønn – i den spinkle ungdommen som inntok podiet med sin Stradivarius i går kveld. Sergej Khatsjatryan viste et overlegent spill. Lett og uanstrengt tok han oss gjennom en Prokofiev som om det var et harmløst stykke arbeid uten besværlig vanskelighetsgrad. Det riktig fløt, for å si det slik.
Oslos pubikum er vanligvis noe heller neddempet kjølig, i hvert fall målt med de ovasjoner Sergej Khatsjatryan ganske sikkert blir møtt ute i den store verden. Men ikke i går. Jubelen sto i taket og det vakte ekstranummer før et begistret publikum var fornøyd.
Prokofievs andre konsert er ingen barnemat, for å si det slik. Skrevet i en annen periode av komponistens liv enn hans romantisk pregete første konsert som vi hørte tidligere i sesongen, har den mye i seg av den uimotståelig skjønnheten i Romeo og Julie-musikken som kom til like etterpå. Annensatsen fortryllet oss og solistens nesten hviskende spill var en del av denne opplevelsen.
Men Romeo og Julie kom vi ikke utenom. Tsjaikovskijs store orkesterfantasi innledet konserten. I denne musikken fikk orkesteret en fin anledning til å vise sin spretne Tsjaikovskij-spenst, som de tidligere har gitt oss bevis for i sine Tsjaikovskij-innspillinger for Chandos, i sin tid kåret som historiens beste innspillinger av Tsjaikovskijs symfonier.
Da var det godt med en pause før vi dukket ned i Debussys impresjonistiske tonemalerier, musikk som lett kan bli overveldende tyktflytende. Men det ble den ikke i går. Dirigenten Ion Marin hadde maktet å få fram de rette impresjonistiske stemningene i en toneverden som lød ubesværet og velklingende før feiende spanske rytmer og ‘nattlige dufter’ avsluttet verket. Ion Marin hadde valgt å stokke om på rekkefølgen slik det vanligvis framføres.
Den unge rumenske dirigenten gjorde et svært sympatisk onntrykk. Det blir sikkert ikke første gangen vi får møte ham i Oslo.
Men den helt store jubelen sto en ung armener for.
