Prokofiev: Sinfonia concertante, Sibelius: Symfoni nr. 2 Oslo-filharmonien, Michael Sanderling – cello, dir.: Kurt Sanderling, Oslo Konserthus 14.5.1998
Det var musikkhistorie vi opplevde i Oslo Konserthus i går. Legendariske Kurt Sanderling avla i sitt 86. år orkesteret et besøk. Han er en av de få gjenlevende man virkelig kan kalle veterandirigent, og kan vise tilbake på en utrolig musikalsk løpebane, med innsats som dirigent for Leningrad-filharmonikerne under krigen og oppbyggingen av Berliner Sinfoniker på 50-tallet som merkesteiner.
I går hadde han med sin sønn Michael som solist i Prokofievs lekende men uhyggelig krevende Sinfonia concertante for cello og orkester. Litt uheldig var kanskje Michael Sanderling med tidspunktet, all den stund han må finne seg i sammenlikning med Truls Mørks fenomenale innspilling av samme verk på CD, som nettopp er sluppet. Men god musikk får vi ikke for mye av og brilliante utøvere får den applaus de fortjener – som i går kveld.
Michael Sanderling hadde lagt av seg de manierte ansiktsuttrykkene han har hatt som uvane å ledsage sitt spill med. Her sto han for en ren og virtuos utførelse. At han la mere vekt på en korrekt utførelse framfor en levende og mer kommuniserende tolkning, fratar han ikke superlativene som en fenomenal utøver som løste verkets kompliserte tekniske krav på en overbevisende måte.
I Sibelius’ annen symfoni er Oslo-filharmonien absolutt på hjemmebane. Kanskje sitter dette verket så godt at man kunne mistenke orkesteret for å ta over og overlate til dirigenten å spille statistens rolle. Som i går, for etter en heller litt oppstykket førstesats og etter at de dype pizzicatto-løpene i åpningen av annensatsen heller ikke satt som de burde, skjedde det noe. De presise klangmassene veltet fram i tett formasjon og framførelsen av resten av symfonien satt som storartet jubelmarsj.
Fortjent langvarig applaus for dirigent og orkester.
