Oslo Konserthus 5.11.2009 Ravel: Valses nobles et sentimentales, Mozart: Klaverkonsert nr. 27, Bizet: Symfoni i C-dur
Oslo-filharmonien – Christian Zacharias, dirigent og solist
Det var den lekne og humørfylte tolkningen av Bizets symfoni som virkelig gjorde susen på denne konserten. Den tyske dirigenten og pianisten Christian Zacharias har gjort spill og samtidig ledelse av Mozart som mye av sitt varemerke. Framførte Mozart gjorde han også i går. Mozart er nydelig å høre på. Men det kan av og til bli litt for nydelig, et funklende glass rødvin er nødvendigvis ikke like bra ved alle anledninger. Nerven og det tette samspillet vi er blitt bortskjemt med her hjemme av Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester var noe av det vi savnet i går. Stinget var der rett og slett ikke. Men en lekende symfoni framført med Oslo-filharmonienens friske stil satte det trøkket vi hadde ventet på.
Christian Zacharias har også Ravel og Bizet som sine favoritter. Neste år vil han også dirigere disse to verkene på konserter i München. Balansen mellom disse to franske verkene var perfekt. Hos Ravel veltet det ut orkestral velklang, hos Bizet overtok det lekne og dansende. Nettopp, 17-åringen Bizets symfoni er anvendt av eksempelvis ballettmesteren Balanchine i en av hans mest populære balletter. I denne symfonien er det intet å finne av akademisk og selvfornøyd formfullendthet. Her er det glad musikk, nesten jublende. Intet passer et orkester som Oslo-filharmonien bedre. Dets friskhet er etterhvert blitt et svært påtakelig trekk.
Bizets symfoni kan på mange måter sammenliknes med en annen stor operakomponists ungdomssynd som symfoniker, nemlig Wagner. Men Wagner oppnådde på langt nær samme suksess med sine Bruckner-tunge klanger som Bizet gjorde med sine Haydn/Schubert-inspirerte lekne toner.
