Oslo Konserthus 2.4.2009 Joseph Haydn: Symfoni nr. 94, «overraskelsen», Mozart/Süssmayr: Requiem
Oslo-filharmonien, Oslo-filharmoniens kor, Isa Katharina Gericke – sopran, Marianne E. Andersen mezzosopran, Jan Erik Fillan – tenor, Yngve A. Søberg – bassbaryton, Muhai Tang – dirigent
Spøkefylte Haydn dro opp stemningen til denne konsertkvelden. Men det ble Mozarts sorgtunge klanger som gjorde størst inntrykk. Påsken står for døren og da er tid for mer sørgmodige stemninger
Mozarts Requiem er blitt et sagnomsust verk. Det eksisterer mange myter om det, noe som har resultert i teaterstykke og film. Den samtidige komponisten Salieri er ufortjent stilt ut som den mystiske mannen som i sin tid ga Mozart oppdraget i å skrive en messe for sin egen død. Verket var det siste han fikk skrevet, og han ble ikke en gang helt ferdig med det. Det var hans elev Süssmayr som gjorde det helt ferdig. De siste satsene må stå for Süssmayrs regning, sannsynligvis etter Mozarts skisser.
Den mystiske mannen i fortellingen viste seg å være en utsending fra en greve som ønsket en dødsmesse til sin avdøde hustru. Grunnene til denne fabuleringen er utvilsomt at selve verket er et enorm krevende og for Mozart å være uvanlig verk. Her blir den vanligvis lekende og sprudlende komponisten sorgtung og dramatisk alvorlig. Verket holdt ham beskjeftiget det siste halvåret av hans levetid og han komponerte hele to operaer – Tryllefløyen er den ene – mens han var beskjeftiget med det. Det er også svært mye spilt.
I dette for Mozart å være uvanlige verket er det koret som bærer hovedrollen. Orkester og solister blir nærmest utfyllende elementer. Koret setter også umiddelbart i gang med sitt dystre budskap helt i verkets start. Vi suggereres inn i en sorgtung stemning helt fra starten, slik sikkert også meningen var. Det er i et verk som dette vi for alvor ser hvilken mektig tonebærer koret er. Derfor er det også svært velkomment å møte Oslo-filharmoniens kor i toppslag som her.
Solistene må ha sterk ros for at de sang svært behersket og la vekt på å synge sammen i stedet for hver for seg, fra Isa Katharina Gerickes høye og klare sopran til Yngve A. Søbergs rungende bass. Særlig må vi framheve den lyse tenoren Jan Erik Fillan som rykket inn ved sykdomsforfall.
Den kinesiske dirigenten Muhai Tang var et nytt navn for oss. I åpningsnummeret, Haydns symfoni, ga han oss en lekende og frodig framføring. Han ble selv åpenbart smittet av Haydns respektløse lek med tonene der han inspirert av den da London-baserte komponisten ble fanget av den feiende og elegante wiener-schwung’en i særlig scherzosatsen.
